Et barn ser krigen komme og gå.

Fra Tor Adler Knudsens dokumentarkiv.
Tilrettelegging: Bente Krantz
og Magne Grønvold NE
August 2025

Jeg var bare 5 år da den annen verdenskrig kom til Norge den 9. april 1940, men jeg husker det som om det var i går. Ja, jeg husker faktisk så langt tilbake at jeg har fått en del av forspillet med meg.

Nå er det ofte merkelig og ikke sjeldent helt spesielt hva som kan feste seg i en liten barnehjerne, men noe av det som bet seg fast fra dette talekoret i røde gensere og med hvite caps, var et slags refreng: »Det er fascismen som ruller over Europa».

Det er mulig det har festet seg fordi vi som barn sikkert har prøvd på en eller annen måte å herme eller etterligne dette talekoret. Men bare noen måneder senere kom jeg bokstavelig talt til selv å se denne fascismen komme rullende frem over Åssiden.
Jeg husker at hele året før krigen kom til Norge, så var det mye uro og spenning. Selvsagt merket også vi barna det selv om vi ikke forsto alle sammenhenger og var mer opptatt av «Truls og Oskar» i barnetimen og Emil Kvanlis bravader på ski.

Likevel må mye av det som skulle komme til å hende og all usikkerheten ha kommet via radioen som nå begynte å gjøre sitt inntog i de fleste hjem. Vår radio sto som hos de fleste på en egen hylle langt oppe på veggen i stua, uvisst av hvilken grunn.
Jeg kan huske at det nærmest var en slags folkeforlystelse å høre denne derre «Hitlærn» holde sine frenetiske taler. Få forsto hva han sa, men alle oppfattet ham komisk hver gang han hisset seg opp helt til det sprekkferdige. At tyskerne ropte like høyt i kor. «SÍeg heil!», registrerte og forsto vi heller ikke den virkelige konsekvensen av.

Helt topp var det hvis NRK bød på begge diktatorene etter hverandre, for Mussolini var om enda mer morsom enn Hitler med sine rullende r-er og sin metalliske stemme.

Men at de to nevnte herrer ikke bare ble beundret med sympati, vitner det fenomen at vi barna brukte klengenavnet «Muttolini» på en ublid person vi ikke likte.

Så kom finlandskrigen i november 1939, og det fjerne kom mange hakk nærmere. Sympatien for Finland var enorm. Vi barn hadde sikkert nokså uklare begreper om hva Finland var, men jeg tror vi kunne noen navn på finske skiløpere fra Holmenkollen.

I allefall ble det nå strikket votter og finlandshetter i store bunker, og jeg mener også å huske at gamle laken ble sprettet opp til bandasjemateriell. Det ble også samlet inn ryggsekker, og det ble solgt et lite rundt merke med det finske flagg og hvor det sto »Finlandshjelpen».

Dagsavisen var nå i vinden som aldri før, og man gikk gjerne i møte med avisbudet for å få lese siste nytt fra fronten. Men det spenningen og frykten også i høy grad dreide seg om blant folk flest, var de norske sjøfolkene som var ute og som risikerte både å bli minesprengt og torpedert.

Selv hadde jeg to onkler og en nabo ute, så familien gikk med hjertet i halsen. Så kom 9. april. Alt før kl. 4 på morgenen ble jeg vekket, om det var flyalarm eller mine foreldres aktiviteter, vet jeg ikke, men jeg husker ennå forskrekkelsen som sto å lese i mine foreldres øyne og at faren min skrudde febrilsk på alle knottene på radioen som bare forble taus.
Stemningen ble slettes ikke noe bedre da vi hørte drønn langt i det fjerne, trolig fra kampene på Oscarsborg.

Først langt utpå morgenkvisten maktet min far å få noe informasjon via en jernbanemann som kom fra arbeid. Det ble nå diskutert og spekulert blant naboer og folk som kom etter veien og skulle på arbeid, og det var ingen tvil om at Norge nå var i krig og at det var tyskerne som sto for overfallet. Det neste jeg husker, er de sorte «fuglene», dvs. de store sorte tyske flyene som fløy opp og ned langs med Drammenselva. De lå der og speilet seg i den flomtunge elven som ørner på vakt, men de fant tydeligvis intet aktuelt bytte, for intet skjedde. Drammensdalen lå i disse tidlige aprildager og oste av tidlig vår. Selv en verdenskrig som hadde trengt seg inn, maktet bare lite å vekke den opp av sine fredelige tornerosesøvn.

Mer skremmende ble det da flyene også begynte å fly lavt over bebyggelsen. Ja, så lavt fløy de at vi trodde de skulle ta med seg hustakene. Dette gjorde de trolig for å skremme sivilbefolkningen, men vi var ikke skremte for vi sto og så på med gapende munner og lot oss pakke inn i et inferno av brøl fra flyenes motorer.

Ingen hadde sett noe liknende før, og diskusjonen gikk febrilsk etterpå om hvor lavt de hadde vært. Noen hadde sett flygeren som satt opp i cockpiten, men bare få hadde forstått at vi hele tiden også hadde hatt maskingeværpiper pekende rett på oss.
Likevel, i vår søvn den natten, kom de sorte fuglene igjen, og på ny ble vi druknet i støy. Men nå falt alle hakekorsene av halene og rullet lang inn under senga. Det var først helt på slutten av krigen at de kom marsjerende ut igjen i hanemarsj med mine tøfler på alle sine fire føtter enda jeg grandgivelig bare hadde to tøfler.

Det neste jeg husker er at vi i disse tidlige aprildager hvor våren bare beveger seg med de helt små skritt, sto vi en flokk og så på at krigen nå beveget seg ut av kulissene og kom inn på vår hjemmelige scene.
Den ene dagen så vi norske tropper bli fraktet med sivile lastebiler tilhørende ulike firmaer i Drammen oppover Drammensdalen, det ble sagt Vikersund. En eller to dager senere, kom faktisk fascismen rullende etter. Et langt tren beveget seg sagte fremover. Foran kjørte flere grå-blå motorsykler med sidevogn, og disse hadde maskingevær.

Det ble så mange nye inntrykk av en helt ny virkelighet vi ikke kjente det minste til fra før, at bare noen snapshoots sitter igjen langt der inne mellom de grå cellene i hjernen i dag.

Det jeg husker mest er disse voldsomme, nærmest brutale kommandoropene og de kjempestore dieselbilene som fikk grunnen under riksveien til å skjelve. Først trodde jeg det måtte være lokomotiver som kunne gå utenom en skinnegang, men langsomt gikk det opp for oss at det tross alt var en form for bil. Mest forundring og diskusjon vakte nok det fenomen at en av disse trakk en stor gravemaskin etter seg. Vi visste jo ikke hva dette var, vi hadde aldri sett noe slikt med mange kabler og larveføtter. At det også ble lagt ut ledninger i veigrøften som hadde flere ulike farger, var også noe helt nytt for oss. Det tok lang tid for trenet å passere, for de hadde ett eller annet problem, men ikke før var det borte slik at diesellukten og eksausten ikke sved oss mer i neseborene, før roen og stillheten vendte tilbake som om det ingen krig var.

Både før og under krigen hadde man sine schlagere som folk gikk og nynnet på. Jeg kan huske at en av dem i krigens første fase var: «Chamberlain, Chamberlain du er sein. Setter Norge i brann for å redde Engeland». Den gikk på melodien «Bel la mi», som da var en landeplage. Men selve teksten må ha vært noe nazistene hadde funnet på eller kanskje noen som var oppgitt over engelskmennenes store sendrektighet med å få til et felttog i Norge, jeg vet ikke.

Noen dager senere senere kom det derimot en ny gruppe tyskere vandrende oppover Åssiden langs med elva. Denne gangen var det flere kompanier med vanlige tyske tropper til fots. De hadde intet pargas, og soldatene hadde ikke engang hjelm på hodet. Foran gikk det noen offiserer som var påfallende høye av vekst. De skilte seg helt tydelig ut fra de andre med sitt ytre, og noen av dem hadde den gang noe så uvanlig som gullbriller. Mens soldatene hadde sine vanlige mausere over aksla og gassmaskebeholderen i en rem på skrå, hadde offiserene store kikkerter og kartmapper. Midt oppe på Åssiden, ved den såkalte Hatlebergtanken gjorde de holdt, og soldatene nærmest stormet inn i konialbutikken til Hatleberg. Snart kom de ut igjen fullastet med kjeks og sjokolade. 

Tonen blant tyskerne var absolutt gemyttelig og høy, de spøkte tydeligvis og vitset for det var kort mellom lattersalvene. Det var tydelig at de både var selvbevisste og seiersvandte.
Så ble også disse borte i det ukjente, og tyske troppeforflytninger påkalte ikke lenger den helt store nysgjerrighet.
Ganske tidlig begynte de tyske troppestyrkene som lå på Brakkene på Gulskogen å trene oppover jordene og åsliene på Åssiden. Vi guttunger fulgte spendt med på dette, og lærte etter hvert en hel del om kamuflasje og taktiske manøvreringer alt mens vi i ett sett plukket tomme patronhylser.

Jeg kan huske jeg hadde en hel skoeske full av dem. Men det helt store var jo om du fant en ubrukt trepropp, den hadde både stor markedsverdi og bytteverdi.

For oss ungene ble disse første krigsårene nærmest noe spennende og annerledes. Den direkte hetsen mot tyskerne var ganske lavmælt, og folk flest virket helst litt indifferente, eller kanskje de helst var resignerte?
I alle fall holdt Parken oppe som vanlig sommeren 1940 og 41, ja kanskje også 1942 med sin underholdning og sin fornæyelsespark. Det ble spilt Wiener-operetter over høytaleranlegget, og de tyske soldatene som promenerte, plystret med og speidet ettre jenter. På alle byens kafeer og resturanter var det markerte innslag av tyskere, og sigarrøyken lå som teppe over det hele.jeg vet ikke når den mer markerte helomvendingen kom, om den var mer gradvis eller resolutt, men jeg husker i alle fall at folk sprang inn i portrom og på kafeer når NS-hirden hadde oppmarsj gjennom byen med sine solkorsbannere. Da skulle gatene være folketomme i protest.

Det må trolig ha vært sommeren 1942 at slagsmålene mellom norske gutter og tyske marinegaster tiltok i Parken. Bedre underholdning kunne man ikke by guttunger. En gang hadde det vært et slikt oppgjør, og de tyske gastene var ganske påseilet da det med ett dukket opp gendarmer eller tysk politi på åstedet. De hadde til og med hjelm på, og på brystet hadde de blanke skilt. Permbøkene til de tyske gastene ble nøye visitert, og det ble satt en tykk rød strek over dem. Så ble alle aktørene , både de tyskere og de norske samlet sammen og avmarsjert gjennom hele Parken og ned til Handelstanden på Gamle Kirkeplass, hele veien med børsepiper i ryggen.
Etter hvert samlet det seg mange mennesker på Gamle Kirkeplass, som sto og så inn mot Handelstanden. Her hang det et enormt tysk hakekorsflagg som nesten subbet ned i bakken. Dette var hovedkvarteret for die Wermacht. Etter en stund begynte folkemengden å pipe og bue, noe som slettes ikke kan ha vært helt ufarlig. Men omsider ble de norske guttene satt fri til alles overraskelse.
Nok av det, Gamle Kirkeplass var litt av et nazistrede for øvrig, i tillegg til die Wermacht, var Frimurerlosjen Deutsche Soldatenheim, teateret var fast kino for tyskerene og i det gamle fylkeshuset hadde NS sitt hovedkvarter.

Min skolegang kom i høy grad til å bli preget av krigen. Ikke før hadde jeg begynt på Åssiden skole høsten 1942, før vi måtte ut igjen etter noen uker, tyskerne skulle ha skolen til kaserne. Det var en spesiell transportskvadron som rigget seg til på skolen og bygde skolegården full av store garasjer.
Likevel husker jeg en episode fra denne korte tiden, trolig fordi jag har vært meget redd.

n 

En dag sto det prangende, rett ved selve hoveddøra på skolen, et kjempestort H7 – monogram, selve symbolet på alt motstandsarbeid mot nazistene. Det ble et svare spetakkel, alle klassene måtte ut og stille opp på skoleplassen, og vår ellers så fredelige og koselige overlærer var så sinna som en toppe. Jeg husker ikke hva han sa, men han var jo ute etter gjerningsmennene selvsagt. Men det var jo mer håpløst enn noe, og det visste han sikkert om. Enden på visa ble at vaktmesteren kom med bøtte og klut og vasket det hele vekk. Hva forsto vel vi, vi syns bare det var dumt av overlæreren å være sinna for noe slikt. Men etterpå har vi jo forstått det annerledes. I den vanskelige situasjon nettopp lærerne sto i, var dette nok til å bli sendt til mer enn tvangsarbeid i Kirkenes. Hva om de elevene som hadde foreldre med sympati for «den nye tid» hadde gått hjem og fortalt sin versjon av det hele. Det var vel for å rydde alle slike muligheter av veien at overlæreren hadde vært så overdrevet sinna.

Tyskerne etablerte seg meget grundig på Åssiden skole. Det kom stadig fler og fler russiske fanger som ble brukt til ulikt slavearbeid i tillegg til at de ble hundset og trakasert daglig. Foruten å måtte bære stein i Gruba som nå var i full drift fordi man utvandt det krigsviktige metallet molybden der, måtte de grave skyttegraver langs med elva. Noe bedre hadde kanskje de som passet tyskernes 3000 danske griser på den ene Myhre-gården, skjønt de fikk neppe noe annet å spise enn grisene.

Vår tuskehandel med de russiske fangene var ganske formidabel, og det var nesten utrolig hva vi kunne trylle frem av spiselige saker som byttemiddel ved siden av råmateriale til ringer, sigarettmunnstykker og alle slags trearbeider. Selv om de var under den strengeste bevokning, hadde vi utrolig mange måter å formidle kontakt på.
Resten av krigen ble det for nesten hele Drammen å gå på skole i et eller annet bedehus. Ikke bare var skolen annenhver dag, men nazistene fant også på en rekke andre påskudd for å gi oss ferie, særlig kunne innhøstnings– og bredselsferiene bli mange og lange.
Selv gikk jeg for det meste på Zoar bedehus på Farmen, men inne i mellom ble det også Landfalløya kapell brukt. Men hele skolen var spredt utover hele bydelen, og mange gikk også på skole i privathus.

Jeg husker godt at bestemoren min ertet meg med at jeg kom til å bli prest som gikk så mye på bedehus.
Det var en ekstra trist hendelse for oss at Åssiden skole brant en vinterdag i 1944. Vi har vel alle ristet leende og oppgitt av skoleunger som har sunget ramsen at: «læreren skal henges og skolen skal brennes». Men jeg kan ikke høre dette uten å tenke på den dagen i 1944, og også på alle de hundrevis av lærere som ble sendt til Kirkenes og andre steder.

Skolen ble også noe annerledes for oss som gikk der under krigen, vi ble liksom en del av den store og usynelige solidariteten i nasjonen. Selv om jeg kan huske at vi leste det nasjonale stoffet i Nordahl Rolfsens lesebøker med glupende appetitt, var nok det faktum at vi fikk suppe på skolen, danskesuppe og svenskesuppe, det gjeveste av alt.

Men det mange husker best, var nok den tvangsmessige trandrikkingen. Dagen på skolen begynte med salmesang og bønn samt tran. Problemet var nok ikke så mye å få svelget tranen, vi hadde vendt oss av med det å være kresen på all mat, men det var verre å få fraktet transkjeen hjem igjen uten at alt ble tilgriset ar tranrestene. Til slutt kunne man nesten koke suppe på bøkene våre.

Spesielt for oss guttene som også den gang hadde behov for å markere vår tøffhet, gikk det sport i å drikke store translurker rett av flaska.
Når man tenker tilbake til sin oppvekst den gangen, slår det meg hvor grå verden liksom var, og for hvert krigsår ble den gråere og gråere selv om innelivet bak de enorme blendingsgardinene neppe har vært rikere noen gang, i alle fall rikere på selvaktivitet enn våre nåværende stereotype TV-tid. Et av de store lyspinktene var, husker jeg, den gang vi laget illegalt 17.mai-tog, enda slikt var «am strengsten verboten». Men det har sannelig gitt meg en viss bakgrunn og perspektiv til å svare elever som nå til dags spør om de er nødt til å gå i 17.-maitog.
Men vi følte av frustrasjon og utolmodighet at vi var nødt til å gå i 17.-mai tog vi.

Hvor tanken og ideen oppsto, kan jeg ikke huske, jeg husker bare at jeg skaffet store grå omslagspapirer til vår hjemmesnekrede fane. Fanet ble laget og malt etter alle kunstens regler, og foran var et digert H7-monogram. Det var rent utrolig hvor fort toget vokste i antall, og etter å ha gått rundt i gatene på Åssiden, fant vi på at vi som en ren demostrasjon skulle gå over til tyskernes leier på Gulskogen.
Da vi kom til Landfalløya kapell og trikkesvingen der, møtte vi de første tyskere, men  de enset ikke oss for de forsto neppe hva det dreide seg om. Først da vi skulle svinge over Landfalløybrua ble vi stoppet av en flyende sint pappa som på vei hjem fra arbeid, hadde gjenkjent sin håpefulle. Det må ha vært hans sinne og alt hans sprell som fikk oss til å besinne oss. Jeg må si jeg ble mer enn overrasket og nesten fra meg av glede da jeg bare for et par år siden fikk se et bilde av dette opptrinnet. I serien «Norge i krig» b. 4 side 148 står det, og det står at det er tatt i 1942 og sendt ut av norske myndigheter i USA som bevis på vår motstandskamp.

Det er utrolig mye man kunne ha skrevet om fra disse årene. Vi barn var med i tilfluktsrom og vi så og hørte om sabotasjer og arrestasjoner. Men det får ligge.

Vi begynte ganske tidlig å merke at krigen gikk mot slutten. Østfronten gjorde sine meget store innhogg i de regulære tyske styrker, og de ble erstattet av eldre menn og av svært unge menn. De eldre ble på folkemunne kalt for «hestepasserær» og de unge for «konfirmantene». Tyskernes generelle aktivitet avtok også, hester erstattet mer og mer biler. Det ble også tidlig klart at de allierte behersket luftrommet over Norge totalt. Vi fulgte med, med den aller største iver, og folk skaffet store Europa-kart hvor de fulgte med på troppebevegelsene. Selv vi barn kunne navnene på en rekke russiske generaler og visste hva som var sagt i nyhetene fra BBC.

Da så freden brøt løs, og vi forsto at det denne gangen var mer enn et rykte, var gleden så ellevill at Norge aldri har opplevd maken.
Vi sto en hel dag bak på en lastebil og skrek og skrålte samt viftet med våre flagg, slik at da kvelden kom, var det ingen stemme igjen. Jeg tror jeg var hesere enn en kråke i hele mai 1945.

Det hendte mye i de dager, og alt skulle vi følge med på fra fester i bakgårder og på løkker, på fanger som var sluppet fri og på nazister som skulle taues inn til rådstua hvor det sto tjukt av skuelystne og applauderte.
Det ble et utall av militære parader og dets like rundt torget. I parken kom det snart en kontingent med engelske falskjermstropper, de såkalte «Red Devils». De lå i små telt og var om enda mer utilnærmelige enn selv tyskerne. Da var det mer fart og festivas rundt de 3000 amerikanske soldatene som på sensommeren inntok brakkeleieren på Gulskogen. Om de ikke akkurat satte hele byen på en ende, så fikk man merke dem på forlystelsesstedene.

La meg avslutte med å nevne 17.mai 1945. det var en dag vi hadde sett frem til med all vår nasjonalfølelse. Det ble et antiklimaks, det regnet ned i bøtter hele dagen. Men i tog skulle vi gå, og da vi kom frem til Bragernes torg, var vi alle bløte til skinnet med våre elendige klær og vårt enda mer elendige beintøy, men vi holdt ut.

Det var Allert Horn som skulle holde talen for dagen, han som hadde ledet motstasndsarbeidet i Drammensdistriktet. Men det ble den beste og korteste 17.-maitale jeg noen gang hadde hørt. Han sa bare: »Vi er så våte, men vi er så glade. Hurra for 17.mai!», det var det hele. Krigens tunge ansvar hadde nok lært Allert til å bli litt av en menneskekjenner.

Vi sang mye i de dagene, og vi sang med glede og innlevelse. Men en sang burde vi kanskje ha sunget fremfor noen, og det er Henrik Wergelands «Barnas nasjonalsang»: «Vi er en nasjon vi med, vi små, en alen lange…..»

Vi var også med. Om vi ikke akkurat var med på å vinne krigen, så kom den til å prege oss så sterkt at vi fikk lyst til å vinne freden i årene som kom etterpå.