Tollbugata- en gate i krig.
Fra Tor Adler Knudsens dokumentarkiv.
Tilrettelegging: Bente Krantz
og Magne Grønvold NE
August 2025
Men det mange kanskje ikke vet om, er at den også har brakt vektige bidrag til byens nyere historie, og det dreier seg om historie fra siste verdenskrig.
Ja, er det egentlig noen gate i det hele land som kan oppvise mer motstandsvirksomhet?
– Da motstandstrangen etter hvert begynte å våkne etter okkupasjonen og tok form, var det her i Tollbugata at mange motstandsplaner ble klekket ut og omsatt i handling.
Joffen Knutzen hadde jo sin trikotasjebutikk rett nedenfor torget her, og her ble det tidlig startet opp med illegale aviser.
– Var dette med illegale aviser så viktig da?
– Ja, meget viktig, særlig etter at tyskerne tok radioene fra folk slik at de ikke kunne høre på sendinger fra England eller Sverige. Dagsavisene ble tidlig lagt under sensur og var fulle av tysk propaganda.
Fra 1942, ble Joffen Knutzen redaktør for den kjente «London Nytt – Buskerudutgaven» og senere for «Ja, vi elsker. Til å hjelpe seg hadde han Henrik Blauenfelt som drev et forniklingsverksted rett nedenfor Drammens Handelsgym. Det var her avisa ble stensilert.
– Det er så mye tragisk og trist med krigen. Kan ikke du fortelle den historien da Blauenfelt skulle være avisbud?
Nå var gode råd dyre. Henrik satt seg på sykkelen med tomme sykkelvesker, og ble kontrollert selvfølgelig. Etter en stund kom han tilbake og kjørte på nytt inn i kontrollen som ikke fant noe ulovlig.
Tredje gangen fylte han opp veskene og syklet inn i kontrollen igjen. «Nei men er du der igjen da?» sa nazistene. «Ja, jeg glemte noe», sa Blauenfelt.» «Ja så kjør igjen da, sa nazistene uten å kontrollere ham.
En av dem Joffen Knutzen samarbeidet mye med var en tillitsmann på Jernbaneverkstedet som het Rolf Pettersen. Svært mye av det illegale arbeidet her i byen gikk nemlig gjennom fagbevegelsen. Det var vel en av grunnene til at formannen i Samorg, Martinius Knutsen ble arrestert og drept så tidlig. Han var for øvrig varaordfører i Drammen før krigen. Det gikk jo galt med Rolf Pettersen også , men det skal jeg komme tilbake til.
En annen viktig mann i Tollbugata var Arne Gustavsen som bodde der Strømsø postkontor ligger i dag. Arne var en begavelse med stor innsikt i illegalt arbeid. Mange planer og mange strategiske utspill ble til hjemme hos ham. I det hele tatt er både Arne Gustavsens og Rolf Pettersens kjempeinnsats lite kjent enda de måtte betale dyrt for den.
– Forklar dette litt nærmere, Finn.
– Du vet vi var både uskolerte og ganske «grønne» i illegalt arbeid til å begynne med. Dette medførte at Gestapo ganske lett rullet opp ulike grupper. Fikk de tak i en maske, rakk de opp hele strikketøyet.
Men særlig Arne Gustavsen forstod at vi måtte arbeide og organisere oss helt annerledes. Ingen måtte kjenne for mange, alle måtte ha dekknavn, kort sagt det ble tenkt sikkerhet. På den måten ble det ikke den helt store katastrofen om en enkelt ble tatt og kanskje sprakk under tortur.
Tro nå for all del at illegalt arbeid ikke var farlig. Mot oss hadde vi bl.a. det tyske Gestapo som var hyperprofesjonelle etterretnings- og politifolk. Man likte ikke med dem for lenge, og de var alt annet enn dumme som så mange tvilsomme historier vil ha det til.
Da Gestapo også kom på sporet av Arne Gustavsen, måtte han komme seg bort fra Drammen raskest mulig. Likevel ble han dessverre arrestert i mars 1944 utenfor Jevnaker og trolig utsatt for grusom tortur. Det vet vi ikke, men Rolf Pettersen ble torturert i hele 9 måneder og måtte bæres frem på båre da han ble skutt på Trandum.
Arne vet vi ingen ting om. Selv intens spaning på hvor de holdt ham arrestert, gav intet resultat.
Både han og Arne ble etterlyst etter freden fordi de ikke kom tilbake til Drammen. Men tilslutt ble de funnet skutt i en av de mange gravene i Trandumskogen.
Joffen Knutzen som etterforsket disse sakene etter krigen, kunne fortelle at de begge døde som rakryggede menn uten å røpe noen noe. Arne Gustavsen var forresten bestefar til varaordfører Lise Christoffersen.
– Du nevnte engang noe om noen Follestads også, Finn.
– Ja, de bodde i samme hus som Joffen Knutzen, nemlig i Tollbugata 8. Solveig og Bernt Follestad var noen prektige mennesker som betydde mye på mange måter. Ikke minst var de et slags bindeledd mellom Arne Gustavsen, meg selv og kontakter ute i distriktet.
Som en meget betrodd formann for A/S Kjøpmannsbilene som var eid av naziordføreren i Drammen, Norstad, hadde han ikke bare et slags alibi, men utnyttet også bilene til å distribuere aviser bl.a. til Oslo. Men de drev ikke bare med det, de var en formidlingssentral for meldinger, skjulte folk og roet folk som ble for stresset, ned igjen.
I juni 1944 ble de angitt av en som sprakk hos Gestapo, og så ble de arrestert. Ille var det at tyskerne også fant to illegale aviser hos dem. Men Bernt påstod hardnakket at han hadde funnet dem på jobben.
At han ikke fikk den mest hardhebdte behandlingen med en gang, skyldes nok at arbeidsgiveren og hans sønn som var fronkjemper, gikk sterkt inn for ham.
Men også her hendte det noe nærmest komisk i tragedien. Mens tyskerne er i leiligheten til Follestad, banker «Sigvart», en meget betrodd kurer fra Telemark, på døren og går inn. Han forstår situasjonen lynrapt og gir seg ut for å være en bonde som skal levere poteter til Kjøpmannsbilen. Han spiller sinna og ergelig fordi de ikke var tilstede som lovet hos Nordstad. Merkelig nok lyktes han med bløffen og kom seg unna.
– Men hvordan gikk det med Follestads?
– Først ble de forhørt av sjefen for Gestapo i Drammen, Claus Grosmann, som var litt av en bølle. Han viste dem bilder av flere i motstandsarbeidet og spurte særlig etter Finn Pettersen, men de kjente ingen. Så ble de fraktet til det beryktede Victoria terrasse hvor de bl.a. slo ut et par av fortennene til Bernt. Han ble først sendt til fangeleieren Grini for siden å bli overført til Mysen hvor tyskerne var i gang med å bygge en Nacht und Nebel-leier, altså en leier ingen skulle vende levende fra. Men heldigvis kom freden før den ble ferdig, så Bernt Follestad overlevde.
Solveig slapp noe tidligere ut, gjennopptok sitt illegale arbeid, og ble arrestert på nytt i januar 1945 uten at noe dramatisk hendte.
– Etter alt dette triste, må vi høre om noe annet, Finn.
– Det får bli om Kåre Winger det da. Han trykte illegale aviser sammen med meg hos Kari Møllers trykkeri i Austadgangen, rett ved siden av Strømsø skole.
Etter trykking måtte vi ha avisene i sikkerhet på egnede skjulesteder før de ble spredt ut over hele Østlandet. Så skulle Kåre sykle av sted med en stor ladning. Han hadde en koffert på bagasjen og en full ryggsekk på ryggen. Kommet opp i Tollbugata, så sklir han på en issvull og går i gata med det følge at pakkene ligger strødd utover hele gata.
Da kommer det av alle mennesker, en vanlig tysk soldat, og hjelper Kåre opp, samler sammen alle pakkene og hjelper han opp på sykkelen igjen. Kåre kom seg fort av forfjamselsen, utbryter et «Danke schøn!» og trår avgårde som en besatt.
– Men du Finn, hvordan kunne dere drive så uhindret midt i tjukke byen?
– Hemmeligheten var å dekke seg bak noe som var svært så vanlig og tilforlatelig.
Ta f.eks. Gabriel Dahl, som drev en manufakturforretning beregnet på folk som kom til byen fra bygdene. Han drev rett ved St. Halvard skole, forresten, der det er skoforretning i dag.
Det fortsatte å komme kunder til Gabriel Dahl, men blant disse var det oppblandet en god del kurerer som brakte meldinger og hentet meldinger. Han drev kort sagt en slags etterretningssentral oppi den vanlige virksomheten og ble aldri avslørt.
Slik var det også med lagersjef Ragnar Hansen på NKL. Han holdt til rett ved siden av Hauk Sport. Her var det folk fra Samvirkelagene over hele Buskerud ut og inn hele dagen, og også her ble det formidlet meldinger. Han var forresten et unikum til å skaffe ulike motstandsgrupper proviant og utstyr. Da vi monterte en stor offsetpresse rett ved siden av Landfalløya kapell, var han til stor hjelp.
— Du Finn, dette blir langt, og vi har bare kommet et lite stykke ned i Tollbugata.
– Vel, det er så mye jeg gjerne skulle hatt med, men la meg nevne avislageret og distribusjonssentralen andre steder i Tollbugata, samt det mobile setteriet til Torstein Bakke i Lærumgården på Gyldenløves plass.
og så må jeg ikke glemme Spaniakjemperen Harry Hansen i Kiærboligen ved Rundtom. Han hadde lang trening i å slåss mot facister og nazister i Spania, og han ble en av de første våpeninstruktørene i Drammen. Dro under krigen til Sverige og lærte mer og kom tilbake og instruerte videre
– Helt til slutt, Finn, hvorfor forteller du dette 50 år senere?
– Et godt spørsmål, og kanskje et betimelig spørsmål. Personlig ønsker jeg lite å blande meg opp i hvem som gjorde mest og betydde mest under krigen, jeg har ingen prestisjehensyn slik sett.
Men det er to ting som ligger meg en del på hjertet. Det ene er at den oppvoksende slekt skal få mest og best mulig greie på hva som hendte i håp om at det vil kunne vaksinere dem mot alt det krig og nazisme fører med seg.
Ellers vil jeg gjerne på denne måten også få ære og minnes de motstandsfolk jeg har nevnt i dette intervjuet, både de som døde i kampen og de som overlevde. Selv var jeg så heldig at jeg gjorde det, og jeg syns jeg står i en slags takknemlighetsgjeld til disse.