Ola med tremerra

Fra Tor Adler Knudsens dokumentarkiv.
Tilrettelegging: Bente Krantz
og Magne Grønvold NE
August 2025

Han Ola arbeidet på veien for kommunen, og veiene den gang var såkalte grusveier som besto av hull i hull.
Folk ringte og klaget om at de fikk tarmslyng og mistet gullplomber i tenna.

Da kom n’ Ola, om ikke så lenge, med hesten og støytekjerra. Det gikk alt annet enn fort med han Ola, -han rei ikke den dagen han sala, sa folk, og den blakke merra hun sto alltid som om hun sov. Derav hadde han fått navnet «Ola med tremerra.» Det var noe rart med den hesten, den var totalt spatisk, ikke nappa den løvetann etter veikanten og ikke slo den med halen om enn fluene spiste den opp. Den bare sto der med gjennklistra øyne og fluer over hele seg, den hadde gitt opp liksom. Når det gjelder han Ola selv så kom jeg til å huske på en beskrivelse av en person i Sigurd Hoel fantastiske barneskildring «Veien til verdens ende», og som hadde slik enorm betydning for hovedpersonens vekst og utvikling, nemlig gårdsgutten «han Martin».

Alt i denne romanen er analysert i beste freuianske fasong, bare han Martin får gå uberørt slik sett som den gåte han også er for gutten Anders. Det eneste dikteren sier om han Martin er følgende: »Han Martin, det ern’ Martin det», og så blir det med det og du vet alt om han likevel.
Slik må det ha vært med han Ola også, han lar seg ikke beskrive med noen form for rettferdighet. Å si at gummistøvla var så store at de nesten rakk over knea, så kan det kanskje forklare hvorfor han Ola ikke gikk så mye, men hva så? Eller at blåjakka nærmest så ut som en frakk til han, ja igjen: hva så?
Det var bare han Ola det. Det tilhørte mannen, og han kunne ikke tenke uten.

«Om det er n’Ola som går med støvla som går med n’Ola, ja det må’ n værra proffesor for å finne uta», sa folkevittigheten.
Kort sagt, jeg vet egentlig intet om hans personlighet, -som barn oppfatter man slikt helst i helheter og mer intuitivt, det analytiske hører de voksne til. Jeg kan bare huske at jeg registrerte at det var noe så velsignet rolig over ‘n Ola slik det er over de helt store personligheter som makter å hvile i sin egen verdighet liksom. Det rare med han Ola var at han snakket verken med eller til oss ungene som sikkert såkalt fløy i veien for ham. Vi kunne henge på bak på lasset også så mye vi ville, og da mistet vi selvsagt lysten. Det at en hel flokk unger hang bakpå lasset, måtte jo også ha fått n’ Ola til å tenke på at det nå ble ekstra tungt for merra, men det falt merkelig nok aldri ned i hans skrukkesjøer av en hemnissfære-hjerne. Han Ola han fortsatte bare å prate med hesten han, og den het intet mindre enn «Alvilde Marie», det visste da alle.
Han Ola bodde et sted oppe langs med elva, på et lite bruk. Stedet eksisterer også i dag selvsagt, bare med den forskjell at alt under glass og prefabrikerte elementer av betong- det er det man kaller fremskritt. Det er derfor vårt samfunn har gjort så fenomenale fremskritt i tilbakeskritt.

Plassen han bodde på ble kalt «Humlehagen». Det var i den tid man ennå kostet på seg å spre litt poesi i hverdagen.
I dag står det «GSP» og «Rappo» og «Smyco» og slikt på vegger og store neonskilt. Hvilken appell dette har i forhold til «Humlehagen», er ikke jeg i stand til å finne ut av hverken filologiske eller psykologisk. Men jeg er sikker på at de som sverger til det nye og fremskrittsvennlige har gått på kurs på et eller annet høyfjellshotell og lært om dette via video og overhead. Markedsføring kalles slikt, og det har blitt en av de nye og store religioner her i landet. Det vår nasjon trenger mer enn alt annet, er markedsføring. Blir den i orden, vil lykken smile til alle.
Jeg husker ikke en gang om han Ola hadde kone, her har en modul i min erindring falt ut, men jeg husker godt det sto en kjempeask på tunet der, og at det var Ygrasil-asken i min barnefantasi.
Og så husker jeg at han Ola hadde bikuber, og det forundrer meg slettes ikke i ettertid at han tilhørte dette spesielle folket som drev med bier. Også over dem hviler det en egen ro og harmoni, en fred som bare livsprosessene selv kan gi. De er vel det som Ingemar Bergman kaller «næra livet» – prosessen som på en uforklarlig måte tar tak i oss, og spiller opp på en rekke skjulte strenger vi ikke visste om inne i oss.
Jeg vet ikke om det var biene som fikk meg til å forbinde «humlehagen» med innsektet humle, for det gjorde jeg helt til jeg for noen år siden skulle plante en humleplante i min egen hage, og da sto jammen min barndoms Ola frem i min erindring lys levende.
Det var bare det at dette ødela mitt bilde av ‘n Ola som den store dyrevennen, men kanksje omfattet det alt levende i naturen.
I alle fall, den solidariteten det var mellom han og hesten var omtrent som de levde i symbiose. Om n’ Ola ikke snakket mye med andre folk så snakket han dessto mer med hesten som han skamroste i ett sett selv om den sto og sov som vanlig. «Det var fint det, Alvilde Marie, det var jenta si det, – det var hesten sin det. Detta går fint det, Alvilde Marie, nå er vi snart oppe.»

Kom han til en bakke eller en liten stigning, hoppet han resolutt av og tok tak i kjerra og skjøv på av alle krefter. Om det betød noe eller ei med en slik liten dank med sand i kjerra, vet jeg ikke, men han Ola selv ble både rød i fleisen og svett under sixpencen. Da måtte han Ola og hesten ha en lang pause.
Han virket både tydelig lettet og glad når strabasen var over, og da pratet han enda mer til hesten enn til vanlig med rent deltakende ord.
Det var i den forbindelse at han Ola på nytt skapte et ytrykk på folkemunne ved at han stadig sa til henne at: «Ja, ja Alvilde Marie, livet er en kamp».
Om han Ola gikk inn for å indoktrinere hesten med Darwins utviklingslære, skal være usagt, men på folkemunne ble det til: »Ja, livet er en gamp, sa’n Ola med tremerra», når det oppsto noen uforutsette vansker.
Og hullene i veien var en slik kamp for n’Ola og merra, et evig Sysifos-arbeid. Så fort de fylte igjen ett hull, oppsto det et annet ved siden av. Noen prøvde å forklare dette med fysikkens lover, men de fleste helte til den oppfatning at det rett og slett var det vi på godt norsk kaller faenskap, og at det var en eller annen metafysisk innstans av ukjent opprinnelse som sto bak. Det så nesten ut som om gudene likte å leke dette spillet med han Ola og hesten.
Î min barndom sto det både en glans og en usikker gru av n. Ola. Jeg forsto, og barn forstår slikt bedre enn voksne tror, at n. Ola var noe annerledes enn folk flest.
Men det jeg ikke fikk svar på var om han var dummere enn folk flest eller rett og slett klokere.
Jeg har mange ganger vært borti folk som det er vanskelig å avgjøre om de er frekke eller dumme, eller rett og slett en selsom blanding. Det er ikke så lett det der for du blir ambivalent hele tiden.
Men det er ikke noe særlig bedre når det er snakk om klokskap og naivitet selv om det er mer positivt i utgangspunktet. Selv har jeg kommet til at ofte kan naivitet og klokskap ligge svært tett opptil hverandre.
Og dette gjalt også han Ola. Det var en nærmest en slags naturgitt naivitet blandet med en egen innsikt i flere av livets merkelige mysterier.
Dette er en etterrefleksjon for han Ola hadde vært borte fra min bevissthet i mange år. Og så sto han der altså med tremerra og det hele.
I grunnen har jeg en nokså sprø forklaring på hvorfor. Jeg satt nemlig og leste om lyrikeren Jan Erik Volds forhold til Zen-buddismen.
Da var det altså at assosiasjonen sprang seg ville og byksene ble lange og selsomme, og ut av denne form for «stress of consciousness» sto plutselig min barndoms Ola lys levende med gummistøvler og blåjakke og det hele.
Fan kunne i disse lett komiske gevanter minne litt om en tilhenger av Sukaharati eller «Det rene lands skole» ved at han hver dag gjenntok det samme overfor sin Alvilde Marie som et rent rituale.
Da jeg tok på meg brillene for å se han bedre, ble han bare borte.
Som en Morgan Kane red han slettes ikke på sin «Alvilde Marie» inn i solnedgangen, men jeg tror bestemt han som den berømte kinesiske maler bare ble borte i sitt eget bilde for meg. Jeg ble sittende lenge og tenke. Hva var det han Ola ga meg, og hva ville han meg nå?
Da kom jeg til å tenke på et uttrykk i Den hellige skrift om ha visdom i sitt hjerte.
Der lå svaret.
Kanskje ønsket han Ola rett og slett å si at verden den er full av visdom, men den mangler visdom i sitt hjerte.