FLØTING
Det eldste skriftlige dokument er en tømmerkontrakt datert 17. juni 1340 om levering av bord og bjelker.
Eikværingen Lodin på Holtumskulle levere disse på Koparwikinni (Kobberviken i Drammen) til Ketil
Audunssøn.
Foruten eksport av tømmer og plank fra sagbrukene på Eiker, hadde denne virksomheten flere kunder: skipsbyggeriene langs Drammensfjorden, og tjærebrenneriene og saltkokeriene som lå ute ved fjordkanten var også store avtagere av tømmer.
Etter hvert ble denne fløtingen i elva organisert av folk som drev forretning med store fortjenester. En av disse var Lensherre Peder Hanssøn ”Litle”, som eide en rekke eiendommer, også på Eiker.
Tømmervirksomheten utviklet seg med større og større omfang. Både embetsstand, bønder og arbeidsfolk var involvert. Kongen engasjerte seg p.g.a. de store fortjenestene, og han påla både skatter, avgifter og restriksjoner. Skattene gjaldt kun for allmuen, og ikke for Kongen, embetsmenn eller adelen (Sagbruksprivilegiene).
Fra Steinberg hengsle ca. 1965 (Foto: Kjell Per Nilsen)
Doppene fungerte som lensefester.
Dette var vanligvis påler festet i
bunnen av elva, men kunne også
være solide stein- kistekar.
(Foto: Kjell Per Nilsen)
Portåsens Venner
STEINBERG HENGSLE
En tømmerhengsle er en innretning på tvers av elva
hvor man samler, sorterer og bunter tømmer for videre
transport.
Fra ca 1800 var Steinberg hengsle endestasjon for
tømmer i Drammenselva. I sin tid ble elva fra Eiker til
Drammen kalt Eikerelva. I 1866 var det 66 faste arbeidere ved Steinberg hengsle foruten 60-70 midlertidige leiefolk.
Sortering av tømmeret ved Steinberg hengsle
I 1860 hadde de såkalte sagbruksprivilegiene falt bort samtidig som dampmaskinene gjorde sitt inntog. Nå ble det viktig å flytte sagbruksvirksomheten så nær utskipingshavnen som mulig. Dette førte til etableringen av ca. 25 sager som lå langs Storelva mellom Mjøndalen og Drammen.
Mye av tømmeret ble buntet sammen til flåter på hengslet. Det kunne være mange lenker i en slik flåte. Ofte satt det to menn som rodde og styrte ”flåtahuet” foran, og to menn som rodde og styrte ”flåtaræva” bak. Flåtene snodde seg som en slange nedover elva. Til å hjelpe seg hadde fløterne ikke bare nedsetterbåter, men også dopper og andre innretninger.
I 1950- og 60-årene ble det mindre og mindre fløting, og i 1968 ble den siste stokken sortert ved Steinberg hengsle. Fra da av gikk det raskere å frakte tømmeret med jernbanen og på lastebiler.