Idyll i industribygda
Drammens Tidene og Buskerud blad
Lørdag 16. juli 1966
Tekst: Aage Sørensen – Foto: Reidar Halden
:Tilrettelegging: Bente Krantz
og Magne Grønvold NE
Februar 2026
Fabrikk-kroken kalles en liten grend øverst i Krokstadelva. Den ligger i en fredfylt verden hvor folk stortrives og er tilfreds med livet.
Øverst i Krokstadelva – rett opp for Lysaker – ligger «Fabrikk-kroken». Den er vanskelig å se fra bygda. Innelukket av skog ligger denne vesle grenda i sin egen fredfylte verden. Og den som vil dit opp må belage seg på bakker. Men det er strevet verd. Særlig en sommerdag. – Fra Krokstadelva torv, eller Gatetråkka som det også heter, begynner bakkene. Brede og kjørbare og forholdsvis slakke et stykke ovenfor Sagstedbrua. Men straks oppe ved Stalltråkka smalner de betraktelig, og særlig de siste bratte slyngningene fra Lysakerbrua og opp er det bare så vidt en bil kan komme fram. Men det er neppe noen i Fabrikk-kroken som sørger av den grunn.
En junidag tok vi turen dit opp, nærmest for å hilse på folk og slå av en prat i all gemytlighet. Mange er det ikke som bor der – vi tellet til åtte hus inne i selve «kroken» og fire i nærmeste nabogrend, Bjurstrøm. Ja, og så ligger det en bondegård og et par hus til inne i «Kleiva» like i nærheten.
Dagen før hadde det regnet, og nå lå denne naturskjønne egn nyvasket og fylt av sommerens frodighet. Syrin og frukttrær blomstrer og fra den mørke skog drev en søtlig duft i den milde vind. Insektene summet og fuglene sang i ellevill fryd over livet. Ellers åndet alt av fred denne lyse junidag. Ingen motorlarm, ingen iltre sirenehyl fra utålmodige biler ødela idyllen.
hvordan kan en så naturskjønn grend ha et så høyst prosaisk og hverdagslig navn? Det skriver seg fra gamledager, den gang det var fabrikkdrift helt oppe ved Lysakerbekken. Der lå møllene, og der lå den for lengst nedlagte Spikerfabrikken. Her strevde forfedrene for sitt utkomme, arbeidsomme og pliktoppfyllende som få skjøttet de sin gjerning. Hardt var slitet, men de klaget aldri, og det sies at de var så besjelet av yrkesstolthet at de fortsatte å vanke på Spikerfabrikken lenge etter at de var blitt for gamle til å arbeide. En arbeider på Spikerfabrikken var av like god kvalitet som det produkt han laget. Den store K-en som var preget inn i jernspikrene og naglene, betød ikke bare Krogstad-den betød også Kvalitet.
Men mange år er svunnet siden industrien blomstret her oppe. Det finnes knapt rester igjen. Lysakerbekken mumler og maler sin evige, monotone melodi på sin vei til bygds.
Vi valgte å besøke huset som lå lengst inne i Fabrikk-kroken, helt inn til den tette skogen og og veien opp til Årbogen. To unge fruer – lyse og blide som junidagen – satt på kjøkkenet og hadde en hyggelig formiddagsstund. Mennene deres var på arbeide, og ute i solskinnet lekte ungene. Trygt kunne de to sitte – uten angst for farlig biltrafikk.
Annvor Joranger er fra Florø, men hun har slått seg til i Fabrikk-kroken med mann og barn. Der liker hun seg over all måte, særlig fryder hun seg over alle blomstene nå på sommertid.
– Her er det stille og fredelig, og her er det ikke stort med biler, sier fruen i huset, Wenche Seljenes. – Og så er det så godt å slippe å se folk like innpå seg. Vi kan gå kledd omtrent som vi vil uten å bli beglodd av andre. Er det noe rart i at vi liker oss, så pent som det er her oppe? Jeg er født på Lysaker, men var bare jentungen da jeg flyttet hit med foreldrene og søsknene mine. Så jeg kan godt si at jeg har bodd her hele mitt liv. Jeg tror ikke jeg kunne trives andre steder.
Faren min Leif Olsen, er flyttet til Drammen, der han har arbeidet sitt, men han liker seg ikke. Han lengter nok hjem igjen til gamle, gode Fabrikk-kroken, sier Wenche Seljenes.
– Det er ikke mange husene oppe i denne kroken?
– Nei, og vi vil helst ikke ha flere heller – I hvert fall ikke i selve «Kroken», sier Wenche og ler skøyeraktig.
-Idyllen kan bli borte, legger hun til.
– Dere har altså ikke stort å klage over da?
Wenche Seljenes tenker seg litt om. – Det måtte være ny bro nover Lysakerbekken. Og så innlagt vann. Når en har mann og tre unger kan det bli tungvint med all vannbæringen. Ikke for det – å bære vannet kan enda gå an. Å bære det ut igjen er mye verre når man har storvask. Men nå om sommeren er det ingen sak, da vasker jeg like ved bekken som går gjennom haven vår. Det er to hus som ikke har innlagt vann.
– Veien er da både smal og bratt?
– Ja, det er så, men den holdes fint åpen om vinteren. Kommunen bruker brøytebil helt opp – ja, til og med snøfreser når det er nødvendig. Og så blir den bra strødd. Før var det verre, da var den så glatt at den var livsfarlig. For noen år siden falt en ung mann nede i bakken da han skulle på arbeide, og slo seg så hardt at han døde.
Den unge, smilende fruen, Wenche Seljenes, bor i huset lengst inne i kroken. Det er ennå ikke innlagt vann i huset, men på en solblank sommerdag går storvasken med lyst og humør likevel. Det er ingen sak når man har en «alle tiders» bekk like gjennom haven. På bildet får Wenche Seljenes assistanse av vesle Mona, som påser at tøyet blir vasket riktig
– Nei, det var nok adskillig verre å bo her i gamle dager. Da jeg skulle gå på skolen om morgenen, hendte det ofte at jeg måtte vasse i snø til livet.
Den andre unge fruen, som var kommet på besøk den formiddagen, snakket en fremmed dialekt. Hun het Annvor Joranger og var fra Florø. Mannen hennes var fra Høyanger, men hadde fått arbeid i bygden. Til å begynne med bodde de i tettbebyggelsen like ved riksvei 10, men likte seg lite der. Ikke bare for den farlige trafikken rett utfor stuedøren, men i tettbebyggelsen hadde alle mennesker det så travelt at de ikke hadde tid til å bli kjent med hverandre. Nei, da var Fabrikk-kroken ganske annerledes, og her likte hun og mannen seg så godt at de ikke kunne tenke seg andre steder. – Nå kjenner jeg hele grenda og har det så trivelig som bare det, sier hun.
Wenche Seljenes har en del vask hun må ordne med, og ved den vesle bekken går arbeidet unna som lek.
– Bekken er ikke så stor, sier hun, – men det er en mirakuløs fin bekk. Samme hvor tørr sommeren er så går den aldri tom.
«Bronen» er god å ha, den gjør nytte for seg hver dag. Nå er «Bronen» hentet fra en hvil på stallen, og den og Olaf Olaussen skal til skogs og lunne tømmer
Vi la turen bortom Bjurstrøm, som ligger parallelt med Fabrikk-kroken. I bringebæråkeren sto Erland Bjurstrøm og hakket. Han er født der oppe og har overtatt farsgården. Noe gårdsbruk driver han ikke, han har sitt faste arbeide på fabrikken. Men litt må en jo ha å stelle med «på si´». I hele sitt liv har han vandret nedover og oppover, ofte med tunge bører på ryggen. Men nå er det ingen sak, nå blir varene kjørt opp fra butikken, sier han.
Heller ikke han kan tenke seg å bo andre steder. Kan kommunen bare få stelt litt på den gamle, trange brua nede ved Lysaker, så skulle det ikke være så verst, sier han. Vi legger merke til de grønne, spirende jordene i nærheten av eiendommen hans.
– Nei, det er ikke meg som har sådd denne byggåkeren, sier Erland Bjurstrøm. – Jeg har lånt bort jorden til John Olaussen, for han driver bondegård og kan trenge til mer avling. Og i stedet for å la jorden her ligge brakk, er det greit at noen nyttiggjør seg den.
Ellers legger vi merke til den vesle potetåkeren til Bjurstrøm, til alle bærbuskene og frukttrærne. – Å jo, det er strevsomme folk som fortsatt bor her inne.
Og det fikk vi ytterligere bekreftelse på da vi kom fram til bondegården i «Kleiva». Olaf Olaussen, som eier gården, sto nettopp og stelte i stand et lunnedrag. Han hadde eslet seg til skauen.
– For det er nå mest i skauen vi arbeider, sier han.
– Gården er ikke så stor akkurat, bare 30 mål dyrkbar jord. Men så låner vi litt jord ved siden av. Det er forresten ikke jeg som driver gårdsbruket lenger, det er sønn min, han John, sier Olaf Olaussen og nikker i retning av et nybygg like bortenfor på den andre siden av jordet.
I nærheten av Fabrikk-kroken ligger «Kleiva». Der driver Olaf og John Olaussen sitt gårdsbruk. Foruten hest og kuer er det en mengde gjess og ender på gården, som lever det rene slaraffenliv der inne. – Øverst til høyre_ Idyll og harmoni er det inne i Fabrikk-kroken i Krokstadelva. Denne grenda ligger i en verden for seg selv, hvor det er fred og stillhet. De vakre, hvitmalte husene ligger lunt og trygt med skog omkring. Dette er et parti fra Bjurstrøm, som ligger parallelt med Fabrikk-kroken. Tunge bører er blitt båret dit opp fra bygda i alle år