Wildenvey-sonetter

«Shakespeares sonetter i mitt øre summer», sier Herman Wildenvey i et av innledningsdiktene i sin nye samling, «Ugler til Athen». Og Wildenvey nøyer seg sjelden med å la noe summe i øret! Han har gitt seg til å skrive sonetter selv, og før han har kunnet si stopp, er det blitt ikke mindre enn 80 stykker av dem. Sammen med fem dikt på andre versemål utgjør de en ganske tykk bok – ekstra tykk fordi hver av de fjortenlinjede sonettene er fordelt på to boksider.

Allerede den store mengden ferske dikt forteller at det i år har strømmet rikere fra de wildenveyske sangkilder enn på lenge. Fjorårets diktsamling, «Polyhymnia», fikk jo bare sitt bastante omfang takket være forfatterens hemningsløse beskatning av skrivebordsskuffen. Denne gang møter vi hele tiden Wildenvey av i dag. Og vi møter dikteren, ikke leilighetsdikteren.

En ujevn dikter, sant nok. Store deler av den nokså tilfeldig komponerte nye samlingen er forholdsvis likegyldige ting. Det gjelder særlig det gresk-klassiske stoffet, som den selvironiske boktittelen vel er myntet på. De tallrike historiene om greske guder, sagnskikkelser og historiske personer vekker som regel liten interesse. Det kommer av at Wildenvey – som regel – ikke tilfører dem noe av sitt eget, men innskrenker seg til å gjenfortelle dem. På vers, det er så; til og med på sonetter. Men når innholdet er såpass leksikon-tørt som f.eks. i diktet om Herakles, blir det lett til at en oppfatter formen som noe utvendig, og en fristes til å gå den etter i sømmene. En ser da fort: Fullkomne sonetter er det ikke.

Slike ting som nødrim, vridd ordstilling og ujevnheter i rytmen spiller imidlertid mindre rolle i de inspirerte diktene, som er en glad og takknemlig for å finne mange av Herman Wildenveys nye diktsamling. Snarere betyr da avvikelsene fra det strenge rytmeskjemaet en vinning. At Shakespeare her viste veien gjennom sin frie behandling av femfoten, er en ting for seg. Hovedsaken er at Wildenvey på en merkelig måte klarer å jenke sonetteformen etter sin egen, muntlige stil, slik at vi stadig hører den kjente stemmen hans i verselinjene. Særlig morsomt er det å merke hvordan han ofte får til et overrakende, velturnert sluttpoeng. Kanskje er det ikke sonetter, som han selv sier et sted. Men wildenveyetter er ikke noe skjemmende navn.

Inspirerte dikt. Nå som alltid hos Wildenvey synes inspirasjonen å ha vært sterkest i de poesier hvor dikterens egen personlighet trer i forgrunnen. Et av de vakreste diktene i den nye samlingen heter «I mitt Hespéria, mitt aftenland». Det har en fin, drømmende stemning av høstlig vemod, i en dobbelt innramning av greske søyler og norsk natur:

I mitt Hespéria, mitt aftenland
går jeg i høstlig gylne eplehager,
lange stille elver hvor en drømmer kan
forville seg i fjerne år og dager.

Se, aftenrøden blusser opp i brann
bak gylne trær som skylandskaper lager,
 hvor dyreskikkelser hverandre jager
ut mot vår tankes siste himmelrand.

I lengst forduftede og fjerne tider
så jeg den samme solnedgang ved Veia.
Men den gang var det ingen hesperider,
og ingen Aigle, ingen Eritheia.

Og kanskje var det ingen epler heller,
men det var fine, unge lengselskvelder.

En lignende tone finner en i en avdeling «Uppsala-stemninger» -framfor alt i disse skjønne linjene:

Her luer, Weimarstille, – villvinsflammen
fra vinduskarmene jeg går forbi-
Om all min innensjels geografi
er høstlig gyldenløv den rette rammen.

Herman Wildenvey føler seg hjemme i Uppsala, studentenes tradisjonsrike by. Som rimelig kan være! Wildenvey er selv mye av en evig student, i dette ords aller beste forstand. Han er en av de ikke altfor mange norske diktere som er fortrolig med den klassiske litteratur og stadig vender tilbake til den. Derav Hellasferdene, derav sonettene. Wildenvey vil forsvare kulturtradisjonene mot moderne lettvinthet og overfladiskhet og i sin nye diktsamling unnlater han da heller ikke å polemisere.
Men polemikk er ikke Wildenveys sterkeste side. Aller minst når han polemiserer på egne vegne. At han som dikter er sterkt selvbevisst, er jo noe vi vet, og det overrasker ikke når han i noen for øvrig charmerende selvbiografiske dikt taler om «en sti fra Portaas til Parnassos». Direkte ukledelig er det derimot når Wildenvey søker å fremstille seg som den misforståtte og baktalte, slik han plutselig gjør et sted midt inne blant Afrodite og Xenofon.

Hvor meget mer berikende virker da ikke de diktene hvor han med poetiske midler erkjenner sitt vesens egenart og virkelige storhet! Et merkelig dikt genre er sonetten om Narcissos; tanken om hvordan naturen speiler seg selv i et menneskesinn har her fått en forbløffende og umiddelbart slående utforming. Et annet selverkjennende dikt, «»Jeg elsker hjertet mitt», er varmende i sin åpenhet. Sommerens og livets elsker er inderlig i sitt tonefall både her og i de større diktene «Ved grensen» og «Ved tidens strand»,

Selvironien mangler heller ikke hos Wildenvey. Han kjenner sin begrensning; han vet at han ikke er en vulkan. Men han er noe annet, som kanskje ikke er dårligere! Vi ville meget nødig ha unnvært «Ugler til Athen», og aller nødigst dette diktet her hvor selverkjennelsen slår over fra mild ironi til klanger av berettiget stolthet:

Jeg tror jeg selv er som et himmelstrøk
helt uten jordskjelvsleier i mitt indre
med uvulkanske fjell, som uten røk
lar lyset stjerneklart fra oven tindre.

Min grunn er dyp som selve jordens grunn,
i den kan hvemsomhelst, som tviler, bore
hvis det en oljesluten sjel kan more
men det blir sikkert intet stjernefunn.

Det finnes ikke sølv og gull og jern
i mine fjell, i hvert fall bagateller,
og intet hav i mine årer velder,
men himlens stjerner ses i elv og tjern.

Og fossers orgler i et samspill toner
Med mine skogers mange tusen kroner

Carl Keilhau