Admiralen – en historie om naturens lunefullhet

Av: Donald Duck (Frode Caspersen)

Eiker Arkivs medarbeidere bruker helgene til vandring i skog og mark, og mange opplevelser har blitt oss til del gjennom årene. Historien som gjengis her er sann, men den kunne like gjerne vært hentet fra det ikke ukjente bladet Donald Duck! Vi har «farget opp» historien, og personene har fått tildelt passende navn etter den berømte andefamilien.

Vi gikk i rekke på den smale skogstien. Jeg Donald, først, så Fetter Anton, Dolly og til sist Pluto.
Stopp! Jeg holder opp høyre håndflate for gjengen bak. Pluto, som er en veloppdragen hund, skjønner tegningen med en gang og går straks i gang med favorittbeskjeftigelsen, pinnegnaging. Fetter Anton og Dolly står avventende. – Der! sier jeg, og peker mot lyngen; den skjønneste av alle skapninger – en Admiral! Anton og Dolly skjønte at naturfotografen nå skulle vise sine kunster og satte seg ned på en stubbe, naturligvis for å se og lære. Siden det jo ikke er hver dag man har med seg elever, var det helt naturlig for meg å forklare fremgangsmåten underveis i sesjonen, for her var det årets makrobilde som skulle festes til compactflashen! Etter at speilrefleksen med en del plunder var påsatt riktig objektiv, ble bakkenivået inntatt, og i buktende bevegelser i noe som nærmest må karakteriseres som våtmyr, nærmet jeg meg det intetanende offeret.

Men det hersens insektet hadde ikke noe lyst på å bli foreviget. Nesten på skuddhold fant det ut at nektaren selvfølgelig var bedre på smak på nabolyngen, som igjen like selvfølgelig sto et par meter borte, godt unna fokus. Dessuten var den helt bestemt på å ha vingene klappet sammen så fargeprakten ikke skulle vises. Fetter Anton reiste seg. «Jeg prøver å skremme den nærmere deg!» Helt håpløs amatøroppførsel, tenkte jeg, og sendte ham et drepende blikk. «I slike tilfeller er det kun tiden det kommer an på!»
Etter om lag 100 eksponeringer og en halv time i «myra», reiser jeg meg, rimelig våt i frontpartiet, uten å ha fått festet årets makro på disken. «Det er slik det er noen ganger. Siden vi ikke har hele dagen, gir vi oss nå», forkynte jeg. (Noe hensyn må man jo ta).
«Tror jeg tar et par bilder jeg også». Det var fetter Anton som låt. Det er greit å ha god tro på seg selv, tenkte jeg. Han hadde jo nytt kamera, men i forhold til mitt profesjonelle speilrefleks så var jo dette rene Instamaticen i forhold. Jeg gav ham et overbærende blikk, enkelte slutter jo aldri å tro på julenissen.

Det var da det skjedde. Dyret, som inntil nå hadde vært fullstendig umedgjørlig, var med et trylleslag blitt forvandlet til en godmodig og medgjørlig sak, og nå innledet den i tillegg en utrolig kvalm seanse. Den satte seg ned på Instamaticen, slo ut vingende og …. jeg er nesten sikker på at jeg hørte den si henvendt til fetter Anton: «Se så fin jeg er, vil du fotografere meg?» Sekunder etter slingrer den mot en stubbe og setter seg igjen. Fetter Anton jog etter med hevet kamera. Til min glede så jeg at den hadde satt seg opp med sammenslåtte vinger. Men så skjedde det igjen. (Enkelte er forfulgt av et utrolig hell). Med en finger rettet mot ryggen på vesenet, slo det honningfrelste krapylet ut vingende, viste seg fram i all sin prakt og satt helt rolig. En håndfull bilder ble tatt, og seansen var over på et par minutter. Fetter Anton så ut som katten som hadde slukt kanarifuglen og jeg valgte fullstendig å overhøre den siste replikken: «Detta blei jammen bra, jeg trenger ikke ta flere bilder!»

Jeg har naturligvis ikke bedt om å få se disse bildene. Det er helt uinteressant. Noe stolthet må en jo ha. Men hevnen er søt. Fetter Anton lager ikke internettsider for Eiker Arkiv, men det gjør jeg.
Derfor er det mine bilder som presenteres her!!!

Hilsen Donald Duck

30.08.2005

Oppdatering 08.02.2016: Fetter Anton legger nå ut nettsider for Eiker Arkiv!