TANKETRANSPORT

Det var siste time, og Mathias lengtet ut til vårettermiddagen. Tankene vandret som vanlig helt andre steder enn opp til kateteret der læreren leste fra et av Wildenveys dikt:

Ute fra verden den vide
Kaller en sang meg hjem.

Denne gangen vandret tankene, ansporet av Wildenveys ord, som et svevende kamera, ut av skolebygningen og hjemover, mot Steinberg.

Hjembygdens bakker blide
Herren velsigne dem.

Kommer jeg dit om våren
Heles mitt søndrede sinn.
Gylden av smil glir tåren
Over mitt slitne kinn.

Skogene, vangen, vannet
Nynner meg i hugen hel
Smiler en sommer i landet,
Speiles den i min sjel.

Mathias, eller kameraføringen inne i hodet hans, stoppet opp idet han hadde passert jernbanestasjonen og huset sitt. Elva såvidt synlig nå.

Det som stoppet ham nettopp der, og det som overrasket ham mer enn selve synet, mer enn det han faktisk så, var følelsen av at innbilningen — i et flæsj — hadde blitt virkelig. Han hørte en stemme. En ukjent mann som pratet til ham på et ellers folketomt sted — egentlig burde han vel ha blitt redd, men det tok ham ikke mange sekundene før Mathias forsto hvem det var. Wildenvey sto virkelig der! — helt nede ved elvebredden, uten silkeskjerf, men med hatt. Der sto dikteren, i sin kniplings- og skillingsvisealderdommelighet, datert en respektabel fortid fylt med romantisk vekkelse. Livet var litt mer yndig dengang ordet ’yndig’ var i bruk.

Elven driver og drømmer
blidt gjennom hjembygdens jord,
vandrer med skogens tømmer
stilt i sitt sølverne spor.

Mathias kunne høre Wildenveys sorgmuntre stemme der nedefra vannkanten. Det var som en gammel svarthvittfilm. Uklart og i litt for raskt tempo så han tømmerfløterne arbeide ved Steinberg Hengsles sorteringsanlegg.

Og sang der en fugl av glede
opp under himlens hvelv,
så sang vel en fisk der nede
dypt i min elskede elv.

Den varte ikke mange sekundene, denne billedstrømmen som hadde vært inne i tankene og ikke noe annet sted — Mathias hadde ikke sett bildene her inne i klasserommet — de fantes bare inne i ham selv. På en merkelig måte, kanskje den merkeligste måten i verden, hadde elvebredden og den stilleflytende elva ved Steinberg på et øyeblikk, bare ved å faktisk tre fram inne i hodet hans, blitt en lengsel. En ensomhet.

Det var i dette øyeblikket at han slo fra seg å bli revisor, enda det hadde vært et smart karrierevalg siden det jo blir flere og flere penger å telle i verden. Og akkurat i dette øyeblikket av ensomhet, som bildene av elva og Wildenvey hadde skapt, bestemte han seg. ”Jeg skal bli poet!” sa han til seg selv. Som Wildenvey. Ikke fordi han ville tilbake til den tida Wildenvey vokste opp, for det var ikke mye varme i hjemmene den gangen. Det var manko på både kull og koks, og om vinteren kunne potetene fryse til is. Og uansett er ikke fortida det den en gang var.

Mathias hadde hørt noen si at de på hans alder ikke lenger orket å lese så lange tekster, at Xbox-, iPod- og Wii-generasjonen, videospillkonsollenes sjuende generasjon, ville ha kjappe, flerrende bilder hvis de først ble tvunget til å lese noe — ”Det er her framtida ligger, iallfall min framtid,” sa han til seg selv, ”framtida ligger i i diktet.” Han mente ikke i Wildenveys dikt, men hans egne — transportåren for hans eget tanketømmer, sin helt egen elv av bilder.