Da pappa kom hjem fra Grini
Tekst: Arne Temte
og 7 mai 2015
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
Mars 2025
7. mai 2015 –
I morgen er det 70 år siden frigjøringsdagen etter 2. verdenskrig. Den 9. mai 1945 kom pappa hjem etter 19 månedes fangenskap på Grini. Den dagen glemmer jeg aldri.
Mamma var aleine med 3 små gutter, Svein f 35, Arne f. 39 og Viggo f. 1942. Pappa ble tatt som «Mjøndalsgissel» 9. oktober 1942 og kom hjem 9. mai 1945. Mamma var innflytter til Krokstadelva og var en slags «fremmed fugl». Da var det ikke lett å bli aleine med ansvaret for oss, men heldigvis hadde vi gode naboer som hjalp oss når noe kom på. F.eks. fikk mamma og Svein lungebetennelse og da bodde jeg hos Aagot Somdahl og Viggo var hos familien Holmen. Kirsten Holmen så til mamma og Svein hver dag.
Da freden kom var jeg 6 år og jeg hadde forsona meg med at pappa aldri ville komme hjem igjen. 19 måneder er lang tid – ikke minst for et lite barn. Tenk deg situasjonen som ble forandret på få minutter. I den ene øyeblikket har jeg avskrevet muligheten til å få se igjen faren min og i det neste øyeblikket kjenner jeg armene hans omkring meg. Da var jeg verdens lykkeligste gutt.
9. mai 1945
Da pappa kom hjem fra Grini.
Det er 9. mai 1945 og dagen etter «Frigjøringsdagen» etter 5 års krig i Norge. Vi bodde like oppe i Bedehusgata i sidebygningen til «Fru Somdahl». Det var omtrent en måned før jeg fylte 6 år, men jeg var en selvstendig liten kar som utforska verdenen litt utafor Bedehusgata også. Jeg hadde gått bort til brannstasjonen på den andre sida av Gatetråkka. Der hadde de parkert 2-3 snøploger for å stå klar til neste vinter. Forresten så het det «snøplau» med tjukk L på min dialekt. Jeg hadde klatra opp på en av plogene for den ene sto litt på vippen og kunne huskes på.
Der satt jeg på plogen og huska da Gunvor Jensen kom gående. Jeg kjente Gunvor for hun var var pappas tremenning og var nærmeste nabo til bestemor oppe i Bedehusgata. «Nå må du komme Arne», sa hun og fortsatte: «Vi skal møte faren din». «Ikke tull, da Gunvor», svarte jeg, «Pappa kommer ikke hjem mer». Pappa ble tatt som gissel etter sprenginga av jernbanen på Rygh i 1943 og satt i tysk fangenskap på Grini i 19 måneder fra 9. oktober 1943 til 9. mai 1945. Det var lang tid for en liten gutt som enda ikke var fylt 6 år og som hadde avfunnet seg med at pappan var borte for alltid.
Jeg ville ikke være med Gunvor og jeg hold meg fast i plogen, men Gunvor klarte selvfølgelig å dra meg løs. Hun tok meg i handa og dro meg nærmest etter seg så fort at jeg nesten ikke klarte å følge med. Da vi kom like utafor skolen, på veien rett overfor Hermansen, kom pappa. Det var et stort følge som hadde møtt han på jernbanestasjonen i Mjøndalen.
Jeg kjente igjen pappa med en gang. Jeg kjente han igjen fra bildene, for mamma pleide å ta fram et bilde av han og snakka om han. Vi kunne sitte sammen om kveldene og så fikk vi trekke «mannakorn» fra et treskrin med lokk. Det var små papirlapper med angivelse av et bibelsted. Så leste mamma fra bibelen og ba for pappa.
Pappa strakte armene mot meg og jeg løp i møte. Så løfta han meg opp og hold meg hardt og godt inntil seg. Det går ikke an å beskrive den gode følelsen. Det var velvære og trygghet og lykke. Jeg hadde fått igjen den pappan som hadde vært borte i 19 måneder og som jeg for noen minutter siden hadde avskrevet for alltid.
Pappa bar meg hele veien bort til Gatetråkka og over Gatetråkka og oppover Bedehusgata og da var jeg nok verdens lykkeligste gutt.
Utafor porten hjemme kom lillebroren min stabbende. Viggo var så vidt fylt tre år og hadde ingen mulighet til å kjenne igjen pappa – han visste vel knapt hva en pappa var. Da ble jeg satt ned og det var Viggos tur til å sitte på pappas arm. Forferdelig urettferdig å måtte vike den gode plassen syntes jeg.
Så husker jeg ikke mer av den dagen, men vet at vi gikk opp til mamma Jeg har siden skjønt at Svein som var 10 år var stor gutt og veldig sjenert og måtte vente på tur til å kjenne den gode følelsen av pappas armer. Etterpå gikk vi ned på gårdsplassen utafor der Rugkåsa bodde og onkel Harald tok bilde av oss.
9. mai 1945. Pappa kom hjem fra Grini og det var mange som møtte han på jernbanestasjonen. Han «så godt ut» med runde kinn, men det var sykdommen «Beri-Beri» som gjorde at han ble «oppblåst». Da han kom hjem og fikk ordentlig mat ble han raskt frisk. Beri-Beri er en mangelsykdom som oppsto pga for lite mat på Grini.
9. mai 1945. Fra venstre Svein 10 år, Arne 6 år, Viggo 3 år på pappas arm.
NRK en serie som handler om «Barn i krig» og i den forbindelse fant de min fortelling.
Nå er den episoden lagt ut på nrk.no
Hvis noen er interessert finner du den her: http://www.nrk.no/video/PS*208265