Krigen slik jeg opplevde den
(Mine første leveår)
Tekst: Reidar Andresen
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
Mars 2025
var mor si song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjartet gjekk,
dei kunne gråten stogga»
Å.O. Vinje sin sang kunne like gjerne vært min. Noe av det første jeg kan minnes er sangen og ansiktet til mamma. Hun kunne utrolig mange sanger, og hun sang dem for oss hjemme. Pappa var mere fjern men det hadde jo sin årsak, da han var involvert i illegalt arbeide. Slike ting som innlagt vann, toalett, komfyr, vaskemaskin eller kjøleskap fantes jo ikke, det skulle det gå mange år før vi fikk.
- juni 1943 kom min bror Kai Frank til verden. Bare dager før han ble født, ble pappa arrestert og sendt til Sachenhausen i Tyskland. Tenk litt på hvilken situasjon familien var i: Pappa i konsentrasjonsleir og mamma uten inntekt med oss to små. Jeg tror at naboer og slekt i Mjøndalen hjalp oss mye under resten av krigen.
Mitt første sikre minne var en tyttebærtur med mamma, bestemor og lille Kai (tror jeg). Alle måtte jo hamstre mat på et eller annet vis og da var bærplukking noe av det som tyskerne gav oss lov til. Vi tok tog, men hvor vi havnet er jeg ikke sikker på, kanskje i Krøderen, dit gikk jo jernbanen i den tida. Detta var på høsten 1944.
Okkupasjonen på Nedre Eiker var fullstendig. Det var tyskere overalt. På alle skoler og forsamlingshus bodde det soldater og så marsjerte de nesten bestandig. En historie som mamma fortalte var at en gang hun ikke kunne ikke finne meg, var det til slutt noen naboer? som fortalte mamma at de hadde sett meg gå først i toget av marsjerende soldater. Da hun fant meg så satt jeg sammen med disse på Frikirken Betel, og det var sikkert ikke noe oppbyggende møte.
En spesiell julaften – bussulykka på Ryghkollen i 1944
På sydsiden av Drammenselva, mellom Mjøndalen og Ytterkollen, ligger en isbreavsetning som til daglig kalles Ryghkollen. Denna består vesentlig av grus fra breelver og ble danna for ca. 10.000 år siden, da siste istid gikk mot slutten. For 60-70 år siden så ikke detta grustaket ut som det gjør i dag. Ryggen var mye lengre og høyere og nesten alt uttak av sand og grus foregikk på nordsia av veien, mot elva.
Det var satt opp en buss «Rist meg ihjæl», som gikk fra omtrent der Hermansenteret ligger i dag og skulle ende i Drammen, så vi måtte gå fra Gulskogen til Åssiden. Bussen vi skulle være med hadde påmontert et knottaggregat, bensin var vanskelig å oppdrive. Aggregatet var en slakks vedfyrt beholder som ble fyrt med «knott». Det er små vedstykker, helst or, som varmer opp vannet i beholderen, som i sin tur skapte gass og trykk. Beholderen var ofte påmontert bak, utenpå bilene. Slik kom vi framover.
Jeg husker at det var kaldt med mye snø og farta på bussen kunne vel være 20-30 km/t. Da bussen var kommet opp på toppen av kollen, skulle den forsiktig prøve å ta seg ned på den andre sida. Men noe må ha svikta, for halvveis nede så velta bussen over på høyresida. Noen store personskader var det ikke blitt, men bror min som da bare var 1½ år skreik nok sikkert fælt. Snøen hadde også trykket inn noen ruter, så eneste muligheten til å komme seg ut var ut en bakrute. Det gikk greit for de fleste.
Jeg trur, men jeg kan ikke si det sikkert, at det ble rekvirert noen biler via Stryken grustak. Den som plukka oss opp, var Willy Larsen, som da jobba hos sin bror, Walther Larsen, som dreiv kolonialforretning i Korvaldveien . Willy kom kjørende i en Dodge 1937 modell varebil, og så bar det strake veien til bestemor og onkel Finn. Willy fikk nok varmet seg ved koksovnen før han kjørte hjem igjen til sin egen julefeiring, men da var det blitt mørkt.
Noe av denne historien er blitt meg fortalt, men noe mener jeg bestemt at jeg husker. Jeg var jo tross alt blitt nesten 4 år. Så mye mere av det som hendte under krigen husker jeg ikke bortsett fra i fredsdagene i mai 1945, da flagg kom opp og vi var frie igjen.
Andre krigsminner
Tyske fly har jeg et minne av. Lavt over bakken, men hva de skulle det veit jeg ikke. Bon bon var drops på tysk og siden tilgangen på slik var begrenset så lærte jeg fort å spørre etter det. Pappa hørte vi ingenting fra, utenom meldinger at han var i live.
DA FREDEN KOM TIL NEDRE EIKER
FREDSDAGENE I MAI 1945
Etter 5 år var krigen endelig slutt og gleden var stor hos de fleste. 350.000 tyske soldater skulle sendes tilbake til hjemlandet og rettsoppgjøret skulle ta til. Adolf Hitler hadde jo sagt at «Festnung Norwegen» skulle forsvares til siste slutt, men etter hans selvmord i slutten av april, så falt mye av strategien bort. Helt utrolig gikk avvæpningen nesten smertefritt, med en rekke dommer i etterkant, både mot tyskerne og våre landsmenn, som hadde valgt å stå på okkupantens side (nazistene). Det jeg husker best er spørsmålet om hvordan det var gått med pappa. Jeg skrev et stykke om dette i Eikerbladet i januar 2007, og lar denne historien fortelle.
Hjemkomsten i 1945
«Er vi ikke snart framme onkel Åge». Jeg var fire år og satt på ryggen til onkel Åge. Klokka var 07.00 om morgenen og vi var på vei fra Høvik i Bærum, hvor han og min tante bodde, med kurs mot Østbanen i Oslo. I den tiden var det 2 sentralbanestasjoner i hovedstaden, Østbanen og Vestbanen, så all transport til og fra utlandet gikk ut fra Østbanen. Avstanden fra Høvik til Østbanen var omtrent 15 km, så det var et drøyt stykke å gå. Dette var i begynnelsen av juni 1945, bare noen uker etter at krigen var slutt, så noe transport var vanskelig å oppdrive. Det var å ta beina fatt.
Når du er fire år da annen verdenskrig tar slutt, så er det ikke så mye som du husker, men noe sitter i minnet. Denna dagen husker jeg. Onkel og jeg skulle møte pappa som kom hjem fra fangeopphold i Tyskland. Ikke kunne jeg huske åssen han så ut, jeg hadde vel knapt nok sett’n, men at noe skulle skje, det var klart. Været var nydelig, det lukta vår og sommer der vi to nærma oss Østbanen. Onkel Åge gikk, mens jeg betrakta omgivelsene fra toppen av ryggen hans. En rettferdig fordeling synes jeg.
Før jeg nå går videre med historien så må jeg fortelle følgende: Pappa som var med i motstandsbevegelsen helt fra krigens begynnelse, ble til slutt tatt, og sendt til Sacenhausen Konsentrasjonsleir i Tyskland. Etter å ha overlevd i leieren i ca. 2 år, ble han og flere hundre andre danske og norske fanger, henta ut med «De hvite bussene» i mars/april. Svensk diplomati og nøytralitet var vel det som fikk denne transporten i gang. Krigen raste jo for fullt i Europa, så transporten var både farefull og kronglete, men til Danmark kom de fleste med livet i behold. 8 mai tok krigen slutt, og med det kom freden, også til Norge. Helsetilstanden til alle disse menneskene var dårlig. Tortur og sykdom preget dem alle, så de kunne ikke sendes hjem samtidig. Derfor ble de først sendt til Sverige. Både for å få noe næringsrik mat og for å avluses. Etter noen uker der, ble de sendt videre til Norge, puljevis. Derfor ankom det krigsfanger både fra Sachenhausen og andre konsentrasjonsleire utover hele våren 1945. Nå var turen altså kommet til pappa.
Jeg husker godt at damplokomotivet tøffet inn på Østbanen, men åssen onkel Åge fant fram til fange nr. 72110, Frank Andresen, det husker jeg ikke. Det jeg derimot husker, er at Åge heiv meg over gjerdet på Østbanestasjonen, også var det for meg en ukjent person som tok i mot meg på den andre sida. Men en god klem det fikk jeg nok. Vi kom oss på et tog som tok oss med til Mjøndalen. Der var det stapp fullt av folk på stasjonen og pappa ble bært på gullstol av Reidar Iversen og Trygve Nilsen.
De første årene etter krigen
Etter feiringen at vi igjen var blitt frie, så tok hverdagen til. Mat var det lite av, og det som skulle kjøpes i butikkene, var det rasjonering på. Det vil si at alle viktige varer slik som brød, melk, sukker, kaffe, klær og byggevarer måtte rasjoneres. Det løste myndighetene ved å utstede rasjoneringskort, klippekort, som så ut som frimerker, der hver vare var utstyrt med sin farge, og større ting måtte det søkes om. Vår familie, med 2 små barn, fikk f.eks. ekstra melkekvote. 1947 den 17 juni, fikk Kai og jeg ei lillesøster, Ellinor Elisabeth.
Nå var familien blitt til 5 i det lille huset og plassen begynte jo å bli trang. Uten innlagt vann og toalett, ble det ikke mye tid til personlig utvikling for mine foreldre. Det var å jobbe. Mamma sleit mye.