Lenket sammen i kameratskap

Dokument fra Finn Pettersens etterlatenskaper
som Eiker Arkiv overtok.

Tilrettelegging: Bente Krantz
og Magne Grønvold NE
April 2025

OSLO, 26. AUGUST, 1942

Utenfor den praktfulle steinvillaen står bilene parkert. Grønne, lukkede politikjøretøyer og elegante privatbiler. Alle med SS-skilt. Bilene har fraktet hovedaktørene i et skuespill satt i scene av den tyske politidomstol, SS- und Polizeigericht Nord. Alle tidligere rettssaker i dødsdomstolen var blitt ført for lukkede dører. Ikke denne. Noen få pålitelige NS-skribenter hadde fått ordre av den tyske presseavdelingen om å innfinne seg for å skildre saken. Ved en tilfeldighet er også en svensk journalist til stede. Ni nordmenn skal dømmes for sabotasje og illegal virksomhet til fordel for «fienden». Rettssaken er et tysk propagandatiltak. De anklagede skal beskrives som samfunnets berme. Kommunister og jøssinger, i motsetning til den store majoritet av landets befolkning som tross alt tilhører den høytstående germanske familie.

Inne i hallen vrimler det av bevæpnet tysk politi og SS-offiserer. På kortveggen har journalistene tatt plass rundt et stort firkantet bord. Dommerskranken deler den andre kortsiden i to. På hver side av det høye dommerbordet har forsvarsadvokatene sine plasser. De anklagede sitter på langbenker i to rekker, lenket sammen med håndjern og med ansiktene vendt mot dommeren, en rødmusset ung SS-offiser.
Karl Johan Jacobsen, 35 år. Thorleif Andresen, 24 år. Karl Fritjof Schei, 50 år. Paul Schiefloe. Oddvar Lykke, 22 år. Bjørn Horgen, 27 år. Alf Johan Gunnerud, 28 år. Reidar Kristoffersen, 24 år. Bjarne Hansen, 24 år. De fem sistnevnte er alle fra Nedre Eiker.

Krokstadelvingene Reidar Kristoffersen og Bjarne Hansen var kamerater. Uadskillelige. De tilhørte begge alminnelige arbeiderfamilier, ble tidlig politisk bevisste og var aktive medlemmer av det kommunistiske ungdomslaget Solidariteten på Nedre Eiker. De fascistiske bølger i Europa og Hitlers systematiske framstøt mot jøder og bolsjeviker gjorde sitt til at de valgte den radikale delen av arbeiderbevegelsen. Reidar Kristoffersen var også blant de 300 norske frivillige som deltok i den internasjonale brigaden i Spania mot Francofascismen. Da nazistene marsjerte inn i Norge, var det aldri noen tvil om hvilken vei de skulle velge. De lenket seg sammen i aktiv motstand med livet som innsats.

De kommunistiske motstandsgruppene i Norge var de eneste av betydning som drev systematisk sabotasje i hjemlig regi helt fram til sommeren 1944. Den forsiktige linjen som ble ført av den «offisielle» hjemmefronten i de første krigsårene var utenkelig for disse gruppene. Deres innstilling til aktiv motstand lå i praksis nær britenes og ikke minst den danske holdningen. Enkelte sabotasjehandlinger førte til konflikter med den sivile hjemmefrontledelsen i Norge som fikk de norske myndigheter i England til å advare mot slike aksjoner over den norske sendingen fra London. Det var først i krigens siste år at klarsignalet fra sabotasjehandlinger ble gitt også for disse hjemmestyrkene.

Det hviler en kvalm stemning i rettslokalet. De anklagede sitter ubevegelige og stirrer sløve og apatiske rett framfor seg etter uker og måneder med slag og spark. De fatter lite av det som blir sagt. Hver eneste tysk setning låter som anklager og føles som piskeslag. Den norske tolken i SS-uniform oversetter med nonchalanse og skjebnesvanger udugelighet. Flere ganger oversetter han direkte galt og tolker de anklagedes forsvarsinnlegg så forkortet at retten umulig kan danne seg et bilde av hva som egentlig ble sagt. Den tyske dommeren gjesper og kjeder seg gudsjammerlig over å måtte høre på.

Aktor legger ned påstand om dødsstraff for seks av de tiltalte og tukthus for de øvrige. Det hersker åndeløs stillhet i salen. Selv de åpne vinduene makter ikke å rense den varme kvalme lufta mellom steinveggene. Atmosfæren blir enda mer trykkende da aktors innlegg oversettes til forkortet norsk. Bjørn Horgen tar opp et lommetørkle med den frie handa og tørker svetteperlene på panna idet han oppfatter påstanden om sin dødsdom. Reidar Kristoffersen og Bjarne Hansen stirrer apatiske på hverandre da de får sine oversatt til norsk. Det kom jo ikke som noen overraskelse.

De norske forsvarsadvokatene gjør seg ferdige. Likeledes de tiltalte, som en etter en avgir sin forklaring. Ingen av dem viser tegn til anger. Det er umulig å ane hva som rører seg inni dem. De handlet som patrioter for frihet, og visste hva de risikerte. For noen av dem vil selv døden virke som en befrielse fra torturen de hadde vært igjennom siden arrestasjonen.

Stemningen i salen har nådd bristepunktet. Alle venter at dommerne skal reise seg og avgi kjennelsen. Det er nesten umulig å puste i rommet. Dommeren reiser seg og meddeler med brysk offisersrøst at retten skal drøfte saken i enerom, og at avgjørelsen vil bli kunngjort neste dag klokka 11.00. Dommerne forsvinner, og de tiltalte blir ført ut av lokalet. To og to. Journalistene får ordre om å gå inn i et sideværelse for å motta instrukser av den tyske presselederen.

27. august, 1942

På slaget 11 har alle unntatt rettens medlemmer tatt plass. Dørene blir slått opp. Alle reiser seg da dommeren og bisitterne marsjerer med taktfaste skritt bort til dommerbordet og stiller seg bak det. Forsamlingen blir stående mens nazisten meddeler rettens beslutning. Fem dødsdommer. En mindre enn ventet. Uhyggen forsterkes av at de anklagede anstrenger seg for å oppfatte det som blir sagt. En av advokatene viser fem fingre og kikker ned på Bjørn Horgen. Hans dødsdom ble omgjort til fem års tukthus. Reidar Kristoffersen og Bjarne Hansen legger også merke til tegnet. For dem betyr de fem sprikende fingre en ganske annen skjebne.

Da tolken oversatte rettens kjennelse, falt Bjørn Horgen sammen i gråt. De andre dødsdømte utvekslet likegyldige blikk.

De dømte fikk igjen ordet i tur og orden. De reiste seg en etter en, så på dommeren og uttalte alle samme setning. De mente straffene var for strenge, og ba om benådning. Dette ble ført til protokolls, kaldt og følelsesløst.

Det er dødsstille i salen. Sekunder forsvinner uten at tiden går. En stillhet som roper på mirakler og drømmer. Liv passerer i revy. Øyeblikkets utrolighet brister med dommerens tegn om at retten er hevet.

I en parallell rettsak ble Alf Kristiansen, Håkon Eriksen og Sigurd Hansen dømt til døden. Rigmor Hansen, gift med Sigurd, mistet livet under tortur to dager etter arrestasjonen.

28. august, 1942

Dommene blir kunngjort samtidig. Rettssakene offentliggjøres.
«Fritt folk» kommenterte på lederplass: »La oss derfor bare slå fast at samfunnet ikke lider noe tap i og med skuddene som ubønnhørlig smeller.»

Drammens Tidene gjentar det hatske referatet fra NTB: «Med ubønnhørlig realisme rullet rettssaken opp den fryktelige fare verdensjødedommens representanter søker å sette Norge – ja hele Europa i. Symbolsk kan man følge de tiltalte der de sitter på to rekker. Foran og ytterst kommunisten og terroristen Kristoffersen, bak og til venstre jøssingen og Englandsagenten, forretningsmannen Schiefloe, som forsøker å toe sine hender for all skyld i de fryktelige aksjoner han selv støttet og muliggjorde – som mannen med pengene. Mellom disse ytterligheter sitter en rekke forskjellige typer, bolsjeviker og jøssinger. De to befalingsmenn Andresen og Schei glemmer den ære de burde være i besittelse av og forsøker hensynsløst gjensidig å skyve skylden på hverandre, og bak dette makabre skuespill lurer skyggene fra Moskva og London.»

6. september, 1942

På Akershus festning sitter en dødsdømt 24-åring og skriver brev til en medfange.

Kjære Erik

Jeg har nettopp fått vite at vi skal skytes i morgen natt, eller muligens allerede i natt. Jeg vet at det er dårlig med skrå hos deg. Har nettopp fått en kvartrull da jeg hadde besøk av min mor, og sender deg det jeg ikke behøver av skråen. Har tatt av nok til meg selv til i morgen aften.

Det er synd å skulle slutte å følge med mere her i livet, men å dø ved skyting er jo renslig død og jeg har allerede gjort meg helt fortrolig med tanken og går derfor natten eller morgendagen med ro i møte.

Du må hilse alle gutta masse fra meg og si at selv om dere, muligens de fleste av dere, skal samme veien som meg, så må dere forsøke sånn som jeg å forsone dere med tanken.

Jeg er fra Krokstadelva, og hvis du noensinne treffer noen av min familie, må du hilse fra meg og si at jeg helt til det siste tenkte på dem og rolig går min skjebne i møte.

Hvis du kan, vil jeg gjerne at vi skal forsøke å snakke sammen i natt, og ellers må du hilse alle kjente fra meg.

                                                                                           Hilsen Bjarne

7. september, 1942.

Klokka fire om morgenen på Akershus festning. Nattestillheten brytes av fjern rasling med nøkler, smell med slåer, fottrinn og litt snakk. Minutter etterpå høres biler som fjerner seg fra området. I den ene bilen sitter Reidar Kristoffersen og Bjarne Hansen. Sammenlenket. Kjøretøyene forsvinner i retning Trandum.

8.september, 1942

NTB. Dødsdommen som SS-und Polizeigericht Nord avsa den 25. august 1942 mot samfunnsfienden Rigmor Hansen og den 27. august 1942 mot de kommunistiske sprengstoffattentatmenn Reidar Kristoffersen, Karl Johan Jacobsen, Bjarne Hansen og Karl Fritjof Schei, samt dødsdommene som ble avsagt 5. september 1942 mot Alf Kristiansen, Håkon Eriksen og Sigurd Hansen, ble eksekvert mandag morgen etter at Der höhere SS-Polizeiführer, SS-Obergruppenführer und General der Polizei Rediess som dommer hadde stadfestet dommene etter at «Reichskommisar für die besetzten norwegischen Gebiete» hadde avslått en benådning for alles vedkommende.

9. september, 1942

I Krokstadelva sitter en sentral embetsmann foran skrivemaskinen og klimprer svarbrev på begjæring fra politimyndighetene i Drammen.

«Det er ikke flere Spaniafarere igjen her. Den eneste, Reidar Kristoffersen, blev iflg. Feldgerichtdom, skutt for nogen dager siden. Følgende har vært og er ledende kommunister i Nedre Eiker:»

Skrivemaskinen ynker seg gjennom listen med 35 eikværinger. Deriblant Bjarne Hansens foreldre og onkel.

«Det kunne være flere å føre opp, men da måtte jeg ha litt bedre tid til de avsagde dommer. Det påståes blant befolkningen at de døde intet galt hadde gjort og særlig da av kommunister. Så det er påkrevet at de blir tatt i forvaring.

                                                               Heil og sæl»

Det er enda tre, lange år igjen av krigen.

Krokstadelva, 50 år senere.

Noen har tyngre minner å bære på enn andre. Det er ikke alltid lett for Hans Hansen å fortelle om sin litt yngre bror. Det blir pauser. Det kommer tårer. Foran oss på bordet står et bilde av to kamerater. De holder rundt hverandre i guttaktig uskyldighet. Bjarne til høyre. Reidar til venstre. Lenket sammen i solidarisk tro på framtida. Lenket sammen ble de også funnet noen år senere – i Trandumskogen.

Disse to ungdommene skal ikke glemmes. Heller ikke alle de andre som delte samme skjebne – og samme tro.

                                                       Inge Christoffersen