Fru Thea Haug er i går ettermiddag avgått ved døden etter noen tids sykdom. Med fru Haug er en sjelden, ja i vår krets, enestående og høysinnet kvinne gått bort.
Hun var født på Modum 10. januar 1839 og ble altså nær 86 år gammel. Hennes foreldre var gårdbruker Christian Sveaas på Haug, og moren var Kirsti Olsdatter fra Stubberud. De eide gården Haug, som henne mann, Svend Haug, kjøpte og siden tok navnet etter.
Allerede som ung viste fru Haug stor praktisk dugelighet og hadde, da hun i 1859, 20 år gammel, ble gift, vært husbestyrerinne i et par større hus i Drammen. Ekteparet bodde i flere år på Haug, hvor Svend Haug drev gårdsbruk og ved siden derav med stor dyktighet en stadig økende trelasthandel, som førte til at han i 1869 opprettet kontor i Drammen, hvortil familien så om få år flyttet til.
Pengene pleier hos den generasjon som selv erverver dem, å sitte nokså fast i hånden, men med familien Haug forholdt det seg så, at med den hurtige økende velstand fulgte en stadig økt virksomhet for å hjelpe vanskeligstilte mennesker, og heri ble den nå avdøde, som utad ble den virksomme.
Hennes virksomhet bar også meget frukt, da hun forenet et varmt og medfølende hjerte med en sjelden klar og praktisk forstand. Hun var mer enn noen annen rede til å hjelpe også bare for hjelpens skyld, men hun spurte også, om det var mulig å hjelpe vedkommende på benene igjen, så han kunne hjelpe seg selv, og på det området kunne hun vise en omtenksomhet og et praktisk håndlag, som mang en administrator kunne misunne henne.
Som vitnesbyrd om hennes storsinnede samfunnsfølelse står først og fremst her i byen, Bethesda, hvis hus var familiens første eiendom her, og som etter at hennes mann og hun gjennom en årrekke i vesentlig grad har bidratt til å holde stiftelsen oppe, foræret til denne. I en vanskelig tid for Bragernes Ungdomsforening hjalp hun også denne til å holde seg oppe og få hus, og det samme var tilfelle med Bragernes diakonissehjem.
Da hun var flyttet til Krødsherad, var det henne som satte seg i spissen for og fikk noen av bygdens formuende ti å være med og opprette et gamlehjem for bygda.
Ellers har hun i årenes løp med åpen og gavmild hånd spredt mangeartede store og små bidrag ut i vid krets, det er ikke mange som har noen forestilling derom. Det har vært til syke og fattige, til unge folk, som har villet søke utdannelse, og til folk som skulle hjelpes i vei med et eller annet. Hun hadde en gang gjort en liten transaksjon, og noen sa til henne, at hun hadde gitt for mye; ja, svarte hun, det visste hun før, men mannen måtte ha så mye for å greie seg; deretter hadde hun gjort verdsettelsen.
Fru Haug ble enke i 1891 og ble boende i Drammen, hvor hun utfoldet en rik og samfunnsgagnlig virksomhet, til hun i slutten av 1890- årene flyttet til familiens prektige landsted «Fridheim» på Bjørøya, hvor hun viste en enestående gjestfrihet og da især mot rekonvaleser og folk, som best trengte dem. En sommer så hun en utvei til å huse 50 kvinnelige gymnasiaster hos sig.
Det kom også høyst celebre gjester dit, således i 1907 Bjørnstjerne Bjørnson og Ole Arvesen, da de var på riksmålsforedrag, og den første der kunne være en ganske vanskelig herre å ha i hus, ble høyt begeistret både for fru Haug og Bjørøya. Ja, det var i sannhet en broket skare av mennesker, som i disse årene besøkte Bjørøya; men fru Haug kjente sikkert godt formaningene i Romerbrevet; Gled dere med de glade og gråt med de gråtende!
Hun fikk i 1912 en meget vel fortjent utmerkelse, i det hun fikk kongens fortjenestemedalje i gull. For ca. 15 år siden flyttet hun for å komme nærmere familien og Drammen til Killingrud på Nedre Eiker; der feiret hun raskt og interessert i 1919 sin 80 års dag omgitt av barn, barnebarn og slekt. I de siste år har hun nytt en velfortjent alders hvile, men like til det siste fulgt interessert med i tidens begivenheter.
Av hennes 5 barn lever 3, deriblant konsul Einar Haug her i byen. Når dette leses, og ses, at fru Thea Haug er gått bort, så er det sikkert et stort antall mennesker, som har grunn til å stanse et øyeblikk og la tanken gå tilbake og minnes hennes vennlige hånd, som ble rakt dem i en vanskelig stund. Skjønt mange av hennes «venner» som hun selv kalte dem, er gått bort foran henne, så er det også mange igjen, flere enn de fleste noen har anelse om.
Velsigne og fred over hennes minne.