Gårdsgutten på Møllenhof 

FREMTIDEN
28.10.1985
Bengt Arne Røine. 

Tilrettelegging: Gjermund Glittfjell
og Magne Grønvold NE
Januar 2025

«Eter så han svetter, arbeider så han fryser» 

-Jeg, Martin Paulsen er født i 1899, under jordmor Madam Amundsen i «Børneheimen», et tømret hus i to etasjer, i Ødegården i Krokstadelva.

Far var garnfisker for storbonde og ordfører i Nedre Eiker, Carl P. Stenseth.

Jeg var gårdsgutt på Møllenhof, Nedre Eiker Prestegård med 300 mål dyrka. Møllenhof fikk sitt navn av de mange møllene langs Møllenhof-bekken.

En Steinberghengsle-fut og mange andre futer bodde der i gammel tid.

Møllenhof

I 1885 ble gården prestesete. I de tidligste åra jeg kan huske, hadde prost Sønderaall sitt virke der. Jeg var på gården fra jeg kunne stabbe og gå. Prestehestene var alt for meg. Svære Johan Lund var forpakter. Han løftet meg opp på Bruna. «Hold deg i mana», sa han. Og jeg var kar, red rundt på gården inngjerdet av to porter. 

Martin Paulsen

SKALV PÅ JORDGOLVET  

Jeg ble konfirmert 4. desember 1913. Da var N.N. forpakter. Som konfirmantgave tilbød han meg jobb som gårdsgutt på Møllenhof. Jeg begynte 2. januar. Kappet, hogg og klyvde svære eiketreskubber fra morran til kveld, mange kvisteknuter. Prestegården var iskald. Tjenestejenta rakk nesten bare å bære ved. Og det digre skjulet var styggkaldt. Jeg skalv på jordgulvet i storebrors helstøvler. Alle sokkene hjalp ikke. Jeg gikk bort i ladet, stappa støvla fulle. Det hjalp. Høyet stritta opp langs leggene. Da jeg kom inn, lumra det for øra. Slik sprengfyra de. Og da sa forpakterkjerringa hånlig: «Nei, nå harn fora beina med høy»`. 

Så åt jeg kokt salt og flesk med grønnsaksuppe. Jeg satt med fire-fem jakker og svetta. Og da sa Kjerringa: «Han eter så han svetter, og arbeider så han fryser».

Jeg hadde femti øre dagen, stelte hesten i helga og kjørte presten til kirka gratis med Petra og sluffa. Presten stakk ofte til meg ti-tjue øre ekstra. Han skjønte at forpakteren var påholden. 

Da prestehestene skulle skoes, måtte jeg ut med dem til Per Smed i Solbergelva. Foruten Petra het hestene Bruna, Borka og Bellona. 

HESTEN ÅT AV BRØSTLOMMA MI

-Så var det snømåking med hestene, og en plog uten styring. Etterpå måtte jeg gå og finpusse med skuffa, for på prestegården skulle alle veier være breie. 

Det var 22 krøtter i fjøset. Utafor hogg jeg i den svære møkkahaugen med kilhakke, og kjørte lass på lass ut på de svære jordene på 300 mål. Men først måtte jeg ha måkt breie veier ut til hver tømmeplass. 

Og jeg skuffa inne i fjøset, som var fælt langt. Jeg frøys og lura meg inn i stallvarmen. Hestene likte det, for jeg ga dem skalker som jeg hadde stappa i brøstlomma til frokost. Det ble en vane, og hestene reiv sund brøstlomma mi etter mer.

Forpakterkjerringa var støtt sinna på meg. Hun hadde «flyndrekjeft» etter et slagtilfelle. Hun hadde egne høns. Men hun måtte kjøpe korn til dem av mannen sin. Hun fikk aldri råka på spannet sitt. Til gjengjeld kjøpte han egg av henne. Og han hadde inntekt av melkesalget i veka, og hun av privatsalget i helga. 

Turnipsforinga var fæl. Kjempehaugen lå under et påkasta jordlag. Jeg hakka et lite hull i frostlaget, krabbet inn i og tok ut turnipsen med en høygaffel, og dytta igjen med halm. Turnipsen måtte lastes fort inn i fjøset, så det ikke ble kaldt gjennom den åpne døra. En sinna okse baulet. Jeg ble redd den skulle slite seg. Men den ble rolig da den fikk turnips. Denne jobben var en belastning sammen med alt annet jeg drev med. Forpakteren fikk betalt etter fettprosenten i melka. Men jeg som kjørte, fikk ta imot klagene fra meieriet for at melka smakte turnips og var helt blå.  

Forpakteren dro seg gjerne til halv sju om morgenen. Jeg måtte stadig minne han på at jeg skulle ha vekelønn. Mange ganger måtte jeg sitte til tolv om natta for å krøsse og vente på trekroners-lønna. 

BAR FLAGGSTANGA INN I VEDDSKJULET

Men om sommeren var det fint. Da jobba jeg i prestegårdshagen, ofte sammen med prestefrue Sophie. Presteparet var prektige mennesker. De ga meg 75 øre dagen. Jeg lukte, slo gras. Rakte og gjorde kantstikking i grasgangene. Det var masse blomsterbed, grønnsaksenger, bær- og frukttrær, og en svær kirsebærhage med hvite møbler. Mot elva var det en svær eplehage. Der tok jeg pauser i skyggen, satt på trillebåra, knasket epler og likte meg veldig bra. 

En gang hadde jeg skrapt og malt flaggstanga, som lå senket på skrå mort bakken. Og jeg hadde festet den nye forsølvede glasskula i toppen. Tautalja og alt var klart for å få vega opp stanga. Prestefrue Sophie hjalp til. Halvveis opp knakk den gamle stanga på midten. Den var råtten, glasskula i tusen knas. Da sa Sophie muntert; «Ja, nå Martin, kan du flagge, nå. Samme kan det være. Vi var så lei av å passe på alle flaggdagene. Bær restene inn i vedskjulet, jeg er glad attpåtil». 

Foto fra Nedre Eikers prestegård

Kart fra Nedre Eikers Prestegård

På prestegårdsjordet mot elva -Strunten- var det promenadestier i skråningene. Der spaserte herrer og damer som var på besøk i helgene. Damene i blondekjoler, lyse hatter med tynne slør, solparasoller og gnistrende smykker under heklede lange sommervanter. Klukkende latter lød fra lysthuset, der de spaserende satte seg med kaffe, saft og nistekurver. 

DEN UNDERLIGE MANNEN SPØKER IKKE

-Gamle sakfører Olsen var fra Kristiania. Han kjente prost Sønderaall. Da Olsen var for gammel til å praktisere, fikk han et hjørnerom med korridorer omkring i første etasje av prestegården, som han innredet til kontor. Olsen var blitt smårar av alle juridikumstudiene. Jeg stod litt på lur og kikka på han gjennom vinduet. Han hadde bokhyller med sine gamle sakførerpapirer, la fram protokoller og lovbøker, prata høyt og innbilte seg at han hadde klienter. Han diskuterte hele saksutviklingen med folk han trodde var i rommet. 

Olsen var snål, gikk ikke ut engang i solvær. Han var folkesky. Av tjenestejenta forlangte han tre tynne halvskiver og en kopp kaffe servert på brett. Men fikk han fire snille skiver, spiste han bare tre. Fikk han tre spiste han to. Ei skive lå alltid igjen. Sakfører Olsen skulle være god for over 8000. Søstera hans fra Kristiania besøkte ham. Men han nekta beint å gå luftetur med henne. Hun fikk omsider overtalt ham. De rusla opp prestegårdalleen og bort veien et stykke. 

På slutten da Olsen bodde på Møllenhof, gikk han ut aleine i all slags vær, sommer som vinter. Da skydde han verken torden eller snøstorm. Da var intet vær fælt nok til å stenge den folkeskye inne. Regelmessig gikk Olsen til nærmeste handelsmann, Adolf Eknes, og kjøpte bare ett brød. Hjemme skar Olsen brødet i biter og ga det til fuglene på brettet. 

Jeg og en annen gutt gnei på ruta til Olsen med våt finger om kvelden. Han kikket ikke opp engang, bare ropte; «Prost Sønderaall, fjern dem!». Og da fløy vi. 

Det ble brann på Møllenhof. Men da var jeg rundt 16 år, og hadde sluttet. Olsen flyttet til kirkesanger og lærer Skarsten, som bodde i Stensethbråtan. Han tok seg av den gamle, underlige sakføreren. Den folkeskye Olsen spøker visst ikke på prestegården, så vidt meg bekjent. 

Jeg håper at disse minnene om den «glemte prestegårdshistorikken» kan leve videre, avslutter Martin Paulsen, som nå er den eneste som kan fortelle om denne sjeldne delen av Nedre Eikers bygdehistorie. 

 

Tegning av Nedre Eiker Prestegård

Tegning av Nedre Eiker Prestegård