Gripende minnehøytidelighet på Nedre Eiker

Ved minnegudstjenesten over de falne fra Nedre Eiker var det i går møtt fram så mange mennesker i kirken som man neppe noen gang tidligere kan minnes å ha sett maken til. Langs veiene tidlig på formiddagen i den klare og solblanke høstdagen dro folk i flokk og følge av sted for å overvære denne minneverdige høytidelighet. Kirken ble alt for liten. Såvel nede som oppe på galleriene var det overfyllt, ved koret og helt opp til alteret satt og sto folk, og benkeradene var så tettpakket som mulig.
Høytideligheten ble innledet med orgelpreludium av organisten, lærer O. Eknes, som spilte Schuberts Andante con moto av D. mollkvartetten. Sogneprest Haugerud leste inngangsbønnen og deretter sang menigheten «Dype stille» – «Alltid freidig når du går» og «Nærmere deg min Gud». Sangforeningen «Samklang» sang så under ledelse av sin dirigent O. Eknes «Du Herre som er sterk og stor» med orgelledsagelse, og «Det spredes mer og mer». Som vi alltid har vært vant til lød også i går tonene fra dette koret betagende vakkert.
Fra prekestolen ønsket sognepresten de mange frammøtte eikværinger velkommen, og etter en bønn talte han over ordene i apostlen Matheus’evangelium kapitel 22, 1.-14. vers omhandlende Kongesønnens bryllup.
Etter prekenen foredro Solbergelvas Musikk-kor med kantor Øivind Hansen som dirigent, vakkert og følsomt «I ensomme stunder» av Edv. Grieg og «Solefallsang» av Ole Olsen. Unisont sang menigheten to salmer, og gudstjenesten avsluttedes med fedrelandssalmen «Gud signe vårt dyre fedreland». Og mens organisten spilte Ole Olsens sørgemarsj forlot menigheten kirken og samlet seg utenfor kirketrappen hvor bautaen var reist, dekket av det norske flagg.
Her åpnet hornmusikk-koret med «Det spredes mer og mer» hvoretter «Samklang» fra trappen sang «Gamle Norig», og «Norge mitt Norge» med det skjønne soloparti av Ivar Aslesen. Dikteren Herman Wildenvey hadde i anledning av sine falne sambygdinger skrevet en utmerket prolog, som lestes høyt og kraftig av lærer Raanaas. Prologen skal vi gjengi i morgen.

Bygdas bondekvinneorganisasjon hadde satt seg i spissen for å få reist denne minnestein over de falne eikværinger og likeså forestått innsamlingen av det nødvendige beløp. Dette kvinnelag, representert ved formannen Marie Thorrud overga med få ord bautaen til bygda, og ba ordføreren foreta avdukingen.
Nedre Eikers ordfører, Chr. Stenberg, besteg så trappen og holdt en vektig og gripende tale. Han sa bl.a.: Sambygdinger! Over ett år er gått siden krigens gru også rammet vårt land, og ingen av oss vil vel glemme de grufulle aprildager i 1940. Vårt folk har vært forskånet for ufred i lange årtier. Vi har drevet vår fredelige syssel uten tanke på at krigen også skulle ramme oss med sine fryktelige slag. Og vi ble som lammet. Men våre unge menn formelig kappedes om å fylke seg under fanene. De tok farvel med sin kjære, og mange sinn var tunge, og mange varme bønner ble sendt opp for disse våre sønner hvis skjebne alene Gud kjente. Vi blir varme om hjertet når vi tenker på den frihetsvilje og fedrelandskjærlighet som de viste. Dette beviser at ånden fra 1807-1814 ikke er død.
Her ved denne bauta står i dag en del av disse våre unge kjekke menn som var ute og gjorde sin plikt. Vi er stolte av dere og takker dere for den innsats dere gjorde for land og folk. Dere var også villige til å ofre det kjæreste av alt,- livet. De fleste av våre gutter kom hjem igjen, og gjensynets glede var stor.  Men dessverre, ikke alle kom hjem til sine. Mange falt i kampen for det de hadde kjært, – fedrelandet. Av disse var 5 fra vår bygd. Tre av dem hviler i den grav som er felles for så mange nordmenn, nemlig havet. På Narviks havn gikk de ned sammen med sine kamerater på panserskipene «Eidsvoll» og «Norge». De andre to hviler i sin hjembygdsjord i ly av den kirke hvor de er døpte og konfirmerte. Ingen av dem skal bli glemt. Deres offer skal ikke ha vært forgjeves. De har skrevet sitt navn i landets historie med sitt blod, og alenehistorien vil kunne bedømme disse unge menns innsats, ett er i hvertfall sikkert: de har reddet vårt lands ære og gitt oss styrke i den tunge tid vi nå gjennomlever. Fedrelandet er stolt av dem.
For å ære deres minne har sambygdingene reist dem en bauta hvor deres navner er hogget i stein fra vår egen bygd. Denne bauta skal være for de kommende slekter hva de gamle bautasteiner er for den nåværende slekt. Den skal fortelle om vår slekts innsats for friheten. Det er landets historie som skal leses av denne steinen.
Til de falnes etterlatte vil jeg si: La det være dere en trøst at vi deler sorgen med dere. Deres sorg er vår sorg. Vær stolt over at de falt for sitt land og sin bygd. Vi deler også stoltheten med dere.

Denne bauta tilhører Nedre Eikers folk og menighet, og på Nedre Eikers kommunes vegne erklærer, jeg at den skal påta seg det fremtidige tilsyn og verne om den slik som den har krav på.
Så lar vi vårt vakre flagg falle og jeg erklærer bautaen avduket. De falnes navner som her står er: Peder Johan Andreassen, Gunnar Hansen, Sverre Lauritzen, Trygve Nysæther og Rolf Wilson.
Vi lyser fred over deres minne og lar ett minutts stillhet hvile over oss som tegn på vår sorg, sluttet ordføreren sin gripende tale.
Ja, vi elsker dette landet.
Den store forsamling var sterkt grepet og de fleste gråt. Unisont ble sunget «Tider skal komme, tider skal henrulle».
På vegne av de falnes pårørende brakte disponent Arthur Hansen (bror av Gunnar Hansen) dypt beveget en hjertelig takk for den vakre og verdige måte Nedre Eiker hedret de falnes minne, hvoretter en krans ble nedlagt.
Og den store forsamling gikk stille bort.
                                                                                                                                                   Aa. S.