Print Friendly, PDF & Email

Jul i gamle dager på Ytterkollen

04.01.2002

Hilda Thorsby har skrevet denne tankevekkende og artige artikkelen om juleforberedelser og julefeiring i ei tid da ting nok skjedde på et litt annet vis enn i våre dager…

Hvem tenkte vel på at denne vesle grisungen skulle bli ribbe og medisterkaker når det nærmet seg jul ? Fra Åsen gård i Mjøndalen; lille Emilie Svendsen, datter av lærer Leif Svendsen, sammen med moren og en tante. Fotograf: Leif Svendsen.

Julegrisen må til pers ! Til venstre Ludvig Kristoffersen, Karl Andreassen slår grisen med “Hølpip” og klubbe. Arne Andreassen til høyre i bildet. Ca. 1960, Mjøndalen. Fotograf: Ukjent.

Håndlagt er i orden! Fotograf: Kjell Per Nilsen.

Mye god julemat! Griseslakt på Dammyr, Mjøndalen, ca. 1975. Karl Andreassen til venstre, Kåre Horne ved siden av. Fotograf: Ukjent.

På vedhugst, ca. 1950. Fra Mjøndalen, Samuel Andersen og forstander Dag Børresen. Fotograf: Ukjent.

Fra gårdsplassen på Stensmyren i 1920. Familien skal til Herstrøm i Solbergelva. Fotograf: Ukjent.

Tradisjoner
“Intet er så langt at det ikke til julaften blir for trangt”, sier et gammelt ordtak. Stort sett følges vel et mønster trukket opp av slektene før, for en del av tradisjonene, eller mønsteret, følges opp i dag, også. Og det fine og gode i dem vil være godt å bære med seg inn i framtida for kommende genersajoner og, en vei som er ukjent for oss alle.
Jeg tror det blir lenge før Pizzaen og Kebaben blir fast innslag her ute på Ytterkollen i hvert fall!
Og selv om forberedelsene til jul ikke kan sammenlignes med “den gang da”, så er mye av innholdet der allikevel.

Høstsysler
Tanken på jul meldte seg alt om høsten, da kornnekene store og tunge ble lagt til side til småfuglene under skuronna. Frukt fra hagen skulle brukes til desserter i julehelga, og pærer i sukkerlake med hele ingefær og krem var særlig godt, husker jeg.
Det røyk fra pipa i bryggerhusene her ute når bakstekona var kommet til gårds og skulle gå i gang med stablene av flatbrød. Møljebrød var en selvfølge. Noen brukte lefse i stedet for poteter til ribba julekvelden, og gjør det den dag i dag. Da blir den kjevlet og stekt tidlig julekvelds morgen av husets egne folk.

Slaktetida
Så kom slaktetida i november, og all den sjauinga det førte med seg.
Man måtte ikke slakte på nea måne, for da ble flesket udrøyt. Det var selvsakt stor skilnad på slakt på en bondegård hvor en hadde storfe ved siden av både to og tre griser.
Husholdningene var store den gangen, ofte med tre generasjoner under samme tak, pluss tjenestefolk av begge kjønn. Andre hadde et hus og en liten hageflekk med litt grønnskaer, poteter og noen frukttrær. Vinterfrukten ble svøpt i papir og gjemt til jul.
Andre bodde med sine familier på ett rom og kjøkken. Her måtte det holde med for eksempel en halv gris.

Alt utnyttes
Men felles for alle med tanke på jula var ribba, medisterkakene, pølsa, sylta og rullen. Blodet ble klubb, pølse og blodpannekake. Isteret ble kokt ut til smult og ble brukt til å koke bakverk som fattigmann, smultringer, hjortetakk og lignende.
Alt som kunne saltes ned ble lagt ned i tønner eller holker, det var ingen frysere den gangen. Medisterkakene ble stekt og lagt under fettlokk, eller hermetisert. Sylta ble lagt i egen lake og brukt både til pålegg og middagsmat. Avfallsfettet ble det kokt såpe av.

Omtanke for andre
Alle som hadde slaktet enten på gårdene, eller i mer beskjeden målestokk, hadde noe å gi bort av slaktematen og julebaksten, – da som nå var det noen som trang om litt ekstra.
Jeg husker godt lofferne på kalkovnen i Mjøndalen som fikk sitt varme måltid julekvelden, og en baker sørget for bakverk ellers i året, også, når det ble noe til overs i bakeriet, ble jeg fortalt.
Noen ganger var det nok lettere å gi, enn å ta i mot. Dypt i oss ligger vel en trang til selvhjelp.
Før jul kom også Frelsesarmeen med sine selvfornektelseskort, – ønsket velkommen av de fleste, da som nå, selv om forespørselen kommer pr. giro i dag. Jeg beundret dem veldig. Fra hus til hus i all slags vær og føre, med et godt smil til deg.

Juleposten
Juleposten måtte av sted i tide. Noen hadde slekt i Amerika, og ellers i utlandet, også, og disse måtte huskes på. Vår slekt bodde stort sett på Vestlandet, og dit var det også langt, den gangen.

Juleklærne
På ettervinteren og utover høsten ble det kardet, spunnet, vevd og sydd. Når det nærmet seg jul, hadde bare skredder Larsen og de mer lokale sydamene høysesong. Julegavene var mest klær og sko, og skomakeren hadde også mye og gjøre, for alle skulle ha noe nytt til jul.
Da vi var små, var det mor som sydde og strikket alt vi brukte. Symaskinen, nål og tråd, strikkepinner og heklenål var flittig i bruk.

Juleveden
Mens kvinnfolka forberedte jula på sin måte, var karfolka i ferd med å gjøre klar vinterveden. Det måtte sages og hogges så det holdt i hele julehelga. Var det mange ovner å fyre opp i, var det anselige hauger som ble stablet opp, for siden å bli båret i hus. Kull og koks gikk det også mye av i sprengkulda i mange hjem.

Julebaksten
Skulle husmora ha æra i behold, måtte det minst syv kakasorter til. De vanligste var kanskje dise: Fattigmann, goro, sandkaker, berlinerkranser, serinakaker, smultringer eller hjortetakk og sirupssnipper. Av denne deigen ble det laget kakemenner og kakekoner.
På gårdene og ellers i grenda også, var det bakerovn i bryggerhuset, så her foregikk steking av brød, julekake, hvetekake og lignende. Den kunne også utnytte varmen til andre kakeslag, og til tørking av fløtekaker.

Juleølet
De fleste brygget også sitt eget øl til jul. Honningøl eller tomtebrygg var mest brukt.

Husvask fra loft til kjeller
Ovnspuss ble som hør og bør foretatt først. Litt av en sjau, bare det.
Til husvask brukte en den gang såpelåg og kost, skyllevann og klut. Såpelågen besto av hjemmekokt såpe, eller grønnsåpe, saliakk og lut. Kraftige saker som tok det meste. Men så var nok tak og vegger mer utsatt for fett og røyk den gangen. Finstuer med tapet fikk jo ikke denne behandlingen. Gardiner og finere ting som blonder, duker og lignenede ble vasket i såpespån, skyllet og stivet, – blåkuler gav en friskere farge, ble det sagt.

Etterbehandling
Mors strykejern hadde trehåndtak og massiv såle. Med to eller tre stykker i slengen, hadde hun alltid ett som holdt seg varmt. Siden kom det elektriske, men med bare hundre watt i strøm tok det tid før det kom i bruk. Mangletre og rullestokken var tunge saker, men gjorde godt arbeid på ting som skulle glattes.

Pusssing av sølv, messing, kobber og lampeglass
Ikke alle da heller, hadde tolv av hver eller mer i sølv spisebestikk, men noen arveskjeer og noen teskjeer hadde nok de fleste.
Og messing og kobber, fra kaffekjeler og mortere til lysestaker, små og store, dørvridere og kraner måtte få en ekstra omgang med “Blue Star” til jul.
Lampeglassene måtte pusses til bruk inne, og store robuste lamper i uthus, fjøs og stall.
Møbler skulle poleres, tepper og sengetøy luftes og bankes, nips og småting forsiktig rengjøres. Klesvask foregikk oftest i bryggerhuset her ute. De fleste måtte bære vannet i hus fra brønnen og fylle opp i bryggepanna. Det bel gjort dagen i forveien, en gjorde klar veden i ilegget, ferid til å tenne på. Tøyet ble lagt i bløt natten over, før det fikk en omgang med varmt vann og såpe på vaskebrettet. Det hvite tøyet ble kokt i bryggepanna, alt ble skylt, vridd og hengt til tørk enten på loft eller i uthus til det frøs tørt. Noen ganger kunne det faktisk tørke ute i friluft, også.

Lortsøndag
Siste søndagen føre jul ble kalt “lortsøndagen”. Da kunne en gjøre arbeid en ellers ikke hadde rukket og gjøre ferid i tide. I tida fram mot jul var det også vanlig å slite på gammelt tøy som i grunnen var velbrukt nok, en kastet ikke noe i utrengsmål, den gangen.

Det var herlig med badet i stampen Lille Julaftens kveld, en fikk helt og rent tøy på seg og la seg i rent sengetøy, – følelsen var helt ubeskrivelig.

Julekvelds morgen
Travelt fra de tidligste morgentimer, alt må gjøres og intet sorsømmes. Neken blir satt opp, ved fylt på i vedkasser og kurver, treet tatt inn i varmen fra uthuset, esken med julepynt båret inn på stuebordet og døren forsvarlig lukket!
På kjøkkenet hektisk travelhet, de siste forberedelser til julekvelden forberedt. Klokken tolv mølje. Hjemmebakt flatbrød brukket i biter i en stor bolle, med rykende varm kraft over. En liten bolle med varmt fett ved siden av, krydder, salt og pepper, eller sukker.
Akevitt og hjemmelaget øl hørte med, eller saft og vann alt etter som. Noen pleide å servere risgrøt i stedet for mølje, og brukte resten av grøten til riskrem om kvelden.

Juletreet
Hos oss var det far som pyntet juletreet bak lukket dørn mens søsteren min og jeg svinset rundt mor på kjøkkenet. Klokken fem ble døren åpnet, og spente øyne så mot det glitrende treet. Mens kirkeklokkene der ute ringte helgen inn. Mitt første juletre hadde spyd i toppen, små englehus av perler på de øverste grenene, fugler av skjørt glass, kulørte gøasskuler av forskjellige størrelser, en glasstrompet og en liten oljelampe. Girlandere av små glasskuler rundt treet, det samme med glitter og små flagg. Men den gangen var det flagg fra mange andre land, også. Det savner jeg i dag. Det var små kjeks med glansbilde-engler på, røde epler, fletta kurver av glanspapir med nøtter, fikner og dadler og store rosiner i, stjerner og levende lys. De siste kastet en helt spesiell glans både over treet og rommet. “Glade jul, hellige jul”.

Ingen får tenne bestemors juletre før klokken fem, nå heller. Pynten har forandret seg noe, men de gamle englehusene eksisterer, men har fått forsterkninger, – tidens tann har tæret, men eldste barnebarnet har laget nye i samme stil. Kjeksene og eplene er ogsp borte, men kuler og sjerner fra krigens tid er kommet til, de små flaggene er også bare norske, beklageligvis. Den korslagte juletrefoten i tre er byttet ut med en i plast, bestemor har plasttre nå av praktiske grunner. Men noen friske barkvister må jeg alltid ha i stua, jeg må kjenne den friske lukta av skau.

Tardisjonsmat, julesanger og julegaver
Før vi gikk til bords for å spise, ble juleevangeliet lest, og vi sang “Jeg er så glad hver julekveld”. Den skikken følger vi i dag, også.

Det var hvit linduk på bordet med en liten løper oppå, tente lys og mors beste servise. Maten var som hos de fleste ribbe, pølse, medisterkaker, poteter og surkål, riskrem til dessert. Akevitt og hjemmelaget øl til maten, saftvann til oss ungene.
Vi gikk rundt juletreet, måtte skjøte på med skjerf og dokker for å få ring rundt treet. Vi sang “Du grønne glitrende tre, goddag”, “Et barn er født i Betlehem”, “O, jul med din glede”, men pakkene under treet hadde nesten en magisk dragning, og endelig ble de delt ut! Det var ingen nissse som kom med dem. Pakkene var ikke kostbare, ruvende og store som i dag, men du verden så kjærkomne. Den mest spennende pakken var den som kom fra Vestlandet, her var det alltid noe til oss unger, også, – et fint bokmerke, en nålepute, glansbilder og lignende. Jeg husker enda hesten jeg fikk av mor og far, og den grønne kjelken “Rasken”. Mine første ski, tønnebutler som far hadde lagd til meg av stavene i ei klortønne med balatabindinger, – dem var jeg glad i.

Og mens vi ungene koste oss med gavene, så mor og far over juleposten og leste igjennom juleheftene.
Siden på kvelden kom julebaksten på bordet, og de voksne fikk seg en velfortjent kaffetår. Ellers sto nøttefatet, appelsinene og vintereplene fra egen hage framme i juledagene, fiken og dadler, også.
Omsider var det to trøtte, fornøyde småjenter som satt i sengen og ventet på aftenbønn og godnattklemmen.

I andre hjem fikk de besøk av slektninger, eller dro selv på besøk julekvelden.
Mange her ut hadde både fjøs og stall, og måtte ha unna kveldsstellet der før de kunne spise. “Eta godt og trivs godt, i kveld er det julekvelden”, ble det sagt både til Dagros og Blakken når noe ekstra godt ble lagt i krybba. Og så, omsider kunne en la julekvelden senke seg over folk og tun.

Første juledag
Frokosten hadde nok et adskillig mer rikholdig innhold enn man var vant til i hverdagslivet. Det var deilig hjemmelaget pålegg; rull, sylte, leverpostei, kokt skinke, kald ribbe, hjemmelaget sursild, egg, rødbeter, rakørret, syltetøy, sylteagurker, godt smør, – det vil si fjellsmør eller bondesmør. Ost; Edamer og brunost. Edamer syntes vi ungene var penere enn god. Hjemmebakt brød og hvetekake, hjemmebakte havrekjeks til brunosten.

Kirkebesøk
De som hadde hest, sluffe eller slede, dro til kirke første juledag. Hesten hadde blankpusset krans av dombjeller, havreposen og hestedekker var med, hesten skulle ikke lide nød mens folket var i kriken. I sleden satt folk godt pakket ned, med en god skinnfell over beina.
Var det sparkeføre, og det var det visst alltid i gamle dager, kom folk til kirke på den måten. I mangel av noe annet fikk en bruke beina.

Middagen første dag kunne være litt forskjellig. Noen brukte steik. Og noen brukte kjøttsuppe med sur og søt saus til, noen kalte det julekål, for de brukte karve på suppa. Desserten kunne være forskjellig. Karamellpudding, gele og krem for eksempel.
Vi fikk ikke lov å gå til naboene første juledag, da skulle en holde seg hjemme, dagen ble nok i lengste laget for oss unger, selv om vi hadde fått både Ludo og Domino til jul. Senere da vi ble eldre og ble glade i å lese bøker, kunne Anne fra Birkeli, Peik og Fjellmus-bøkene, Heidi og flere andre avhjelpe savnet. For guttene var det nok indianerbøkene og “onkel Toms hytte” som enda lever i minnet.

Julebesøk
Men annen dag var det full fart, da ble ofte de store julemiddagene avviklet på gårdene, andre ba til kaffeselskap. Vi ungene boltret oss ute, det var små bakker over alt både for ski og kjelke. Det hendte at det lå stålis på elva, og da var de nye krøllskøytene med lærreimer simpelthen fenomenale.

Romjula
Romjula var lang og god. De voksne kunne hvile ut etter all stria før jul. På gårdene måtte jo dyra ha sitt daglige stell, uansett helg og høytid, men alt arbeid som ikke var strengt tatt nødvendig, ble utsatt til etter trettendagen. Heller ingen rokk eller vev var i gang da.

Romjula var tida for juletrefester og julemoro. Husker vi var buden til en gård som hadde to leiligheter i første etasje. En diger gang i midten skilte dem. Her ute i gangen holdt vi julefest, store og små. Dørene til leilighetene ble satt opp så det ble lunt og varmt. Det var ikke elektrisk lys. Ei svær sinkbøætte med bonn i været sto midt på gulvet, og oppe på den et digert stearinlys. Lyset kastet rare skygger på veggene, husker jeg.
Rundt bøtta gikk vi og sang julesangene, og det var ikke få vi kunne utenat. Også alle lekene da, “Enebærbusken”, “Jeg gikk meg over sjø og land”, “Tomtegubber”, “Skjære, skjære havre”, “Syv vakre jenter i en ring”, “Tyven, tyven” og mange andre. Den julemorroa glømmer jeg aldri.

Juletrefest
Skolen vår hadde også sin årlige juletrefest i skoleferien. Vi gledet oss lang tid i forveien. Her var det meste av grenda samlet, ung og gammel. Vi hadde med oss smørbrødfat, kaffen ble kokt i storkjelen på kjøkkenet hos lærerfrua vår, og læreren vår, Røgeberg, ledet festen på sin lune og festlige måte. Treet var stort, det gikk fra gulv til tak, og siden det var høyt under taket i skolestua, ble vi like imponert hver gang. Treet hadde stjerne i toppen, blanke kuler på de øverste greinene, lenker, lykter, stjerner og kurver av glanspapir, norske flagg og glitter. De første årene var det levende lys på treet, også, en gang gikk det nesten galt, men heldigvis, vi slapp med skrekken. Vi gikk rundt juletreet og sang vers etter vers med de kjente, kjære julesangene.
I pausen var det gjerne litt opplesing og konkurranser og juleleker. I kaffepausen benket man seg så godt godt det lot seg gjøre, oppe i klasserommet til småskolen og langs veggene nede i skolestua. I slutten av pausen trampet det hardt i gulvet ute i gangen, – et slag mot døra med knortekjeppen, fortalte at nissefar var i anmarsj. Læreren vår og K. A. Stensmyren byttet på i den jobben. Men den gamle, velbrukte slåbroken, nisselua med bjelle, det flotte skjegget laget av stry og knortekjeppen var den samme. Når festen var over for de minste, fikk vi i de eldste klassene være med i folkeviseleik. Det var toppen for oss, huaker jeg. Kvelden ble avsluttet med broderring, og vi sang “Gud signe vårt dyre fedreland”.

Julebukk
Julebukk hørte også med til romjulsfeiringa, små grupper av både av barn og voksne gikk fra gård til gård, noen kom også med hest og slede. Og alle måtte få noe å bite i. Det var forresten slik at de som stakk innom i jula i ett eller annet ærend også skulle ha bevertning. Den skikken lever enda.

Nyttår
Nyttårsball og nyttårsfest. Da som nå samlet man gode venner for å ta avskjed med det gamle året, og ønske det nye velkommen. Kirkeklokkene kimte og båtene tutet på havna, var det stjerneklart var det fint å stå ute i midnattstimen og få med seg det hele. Fyrverkeri kan jeg ikke huske at det var. Man ønsket hverandre “Godt nytt år”, de voksne takket hverandre for det gamle som nå hadde tatt farvel. Noen ga hverandre hansel og gikk opp ei trapp eller to for at det skulle gå framover eller oppover i det nye året.
Min største nyttårsopplevelse var midtnattsgudstjenesten i Kongsberg kirke i midten av tredve-årene. Den spesielle stemningen med alle de levende lysene i det gamleærverdige kirkerommet, ordene, sangene, musikken, – det lever i sinnet enda.

Julefreden lyses ut
Julefreden skulle lyses ut tre dager før julaften, på St. Thomas dag, og vare til trettende dag jul, 6. januar. Hellige Tre Kongers Dag, står det i de gamle Norske Lover. I følge tradisjonen kom Tretten Kari og jagde jula ut da. Vismannen Kaspar var fra Asia, Baltasahr var fra Afrika og Melcior, oldingen, var fra Europa, i følge legenden. Den dagen skulle de være framme i Betlehem.
De fleste juletrærne hadde nok også takket for seg innen den dagen, ihvertfall de fleste av nålene.
Ikke alle hadde lyst til å si farvel til jula, da heller, men 13. januar var det ubønnhørlig slutt. Da kom 20. dags Knut og jagde jula ut.

Takk for følget gjennom jula i gamle dager, slik andre har fortalt og slik jeg sjøl har opplevd den.