1950-årene

Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017

Sammendrag 

            Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk utviklet seg til å bli en vel etablert trikotasjebedrift, med en ledelse tilpasset bransjen.  De fleste ansatte bodde i nærområdet.  Rekrutteringen omfattet både erfarne tekstilarbeidere og fjortenåringer uten erfaring. 
            Produksjonsutstyret ble gradvis modernisert gjennom tiåret, slik at bedriften ved slutten av perioden var tidsmessig. 
            Samarbeid med leverandører i regionen var viktig, Skramstad Farveri i Drammen ble en viktig samarbeidspartner.

 

Driften 

            I de nye lokalene utviklet bedriften seg fra å være en enkel oppstarts-bedrift til å bli en viktig arbeidsplass, spesielt for kvinnene i Krokstadelva.  Gradvis fant bedriften fram til produkter den kunne bli kjent for. Det ble rom for flere spesialister i produksjonen.
            Mikkelsen hadde bakgrunn som verksmester, med ansvar for maskiner og utstyr, i tillegg til å lede produksjonen gjennom formenn.  Nå ble hovedoppgaven  hans å sikre kunder, utvikle produkter, og å sikre lønnsomhet.  Derfor sikret han seg støtte for økonomistyring gjennom en kontorsjef.  Tilsvarende fikk en verksmester ansvar det tekniske, mens en bestyrerinne ledet konfeksjoneringen. Likevel forteller de ansatte fra den tiden at han var direkte involvert i beslutninger gjennom hele bedriften. 

 

Bilde-04-01-Strikkeri-med-remskiver.-Mikkelsen-på-kontoret-og-Erna-Bakken-med-skjæremaskin.-Tidlig-1950-tall..jpeg

Strikkeri med remskiver. Mikkelsen på kontoret og Erna Bakken med skjæremaskin. Tidlig 1950-tall

            Medarbeiderne bodde for det meste i Nedre Eiker, og flest i Krokstadelva.  Det var mange bedrifter i kommunen som drev med søm, så mange hadde erfaring fra før.  Andre begynte som 14- til 16-åringer og fikk opplæring.  Noen sluttet etter kort tid og forsøkte en annen arbeidsgiver, mens andre ble til pensjonsalder eller til produksjonen ble redusert og opphørte i 1985.  Ja, noen fortsatte enda noen år i etterfølgeren Johmi A/S.  Men det blir en annen historie.

            Strikkeriet var første ledd i produksjonen.  Her ble garnet strikket til trikotasje-metervare.  Produksjonen foregikk på rund-strikkemaskiner. Fram til et stykke ut i 50-årene ble strikkemaskinene drevet av én felles elektromotor som overførte kraften gjennom lang aksel oppunder taket, via en remskive til hver maskin. På bildet nedenfor ser vi dette tydelig.
            Senere fikk hver maskin sin elektromotor, og bare en kort rem mellom elektromotoren og driften på maskinen.  Nye maskiner kom etter hvert med elektromotor koblet direkte til mekanikken i maskinen, det hele styrt ved å endre strømstyrken

            Nesten all metervare ble sendt til H. Skramstad Farveri i Drammen for vasking og bleking eller farging.  Stoffene kom tilbake ferdig faldet og innpakket i papir.  Slik var det helt til 1985

            Som oftest ble mønstrene tegnet på et lag av stoffet som skulle brukes, eller på et papir som ble lagt på toppen.   De som tegnet mønsterdelene på papiret eller stoffet  vurderte hvordan de skulle få mest mulig ut av stoffene, samtidig som trådretningen måtte være riktig.  Det ferdige mønsteret for denne produksjonen bestemte lengden på opplegget.  Tilskjærerne brukte en tralle oppå skjærebordet til å legge ut stoffene lagvis i en lengde tilpasset mønsteret.
            Papiret eller stoffet med tegningen ble lagt på toppen av den lange oppleggs-bunken (”opplegget”).  Opplegget ble  skåret opp i seksjoner med en håndstyrt skjæremaskin.   Hver del ble skåret til på en utrolig skarp båndkniv.  Dette arbeidet forutsatte presisjon og oppmerksomhet.  Av og til ble det et kutt i en finger.  Derfor var også dette timelønnet arbeid, fokus var på å utnytte stoffene, lage presise deler, og unngå arbeidsulykker.

            Sømavdelingen hadde maskiner tilpasset forskjellige søm-operasjoner.  For selve sammenføyningen av plaggene var overlock-maskin mest brukt, disse var det flest av.  Spesialmaskiner omfattet knapphullsmaskin, knappisetter og flatlock for undertøy med flate sømmer.  Disse økte effektiviteten i slike arbeidsoppgaver.  En del plagg krevde rettsøm, og senere kom spesialmaskin for glidelåser
            Nyansatte fikk som oftest forsøke seg på ulike maskiner, for å se hva de passet best til. Det var nødvendig at hver medarbeider hadde en eller flere spesialiteter, for sømarbeid var basert på akkord (stykkpris).
            Maskinparken ble jevnlig oppdatert og utvidet.  Gjennom denne perioden vokste antall ansatte til ca 30, og holdt seg på det nivået gjennom mange år. 

            Konfeksjonsavdelingen ble ledet av en bestyrerinne.  En gang på 1950-tallet overtok Åste Døviken denne oppgaven.  Bedriften brukte en del  broderier og blonder fra Sveits, og Mikkelsen mente sveitsisk tekstilkompetanse kunne bidra til å styrke utvikling av nye produkter. Margrit Forger (gift Berget) var produktutvikler i Lifa fra 1954 til 1956. Hun var rekruttert gjennom en annonse i Neue Zürcher Zeitung. Hun giftet seg med Ivar Berget og de lever i 2016 fortsatt sammen i sitt hus i Drammen.

Bilde-04-02-Margrit-Forger-og-Marit-?.jpeg

Margrit Forger og Marit ?

De ansatte i 1957 

            Vi har et foto av de ansatte på trappen utenfor fabrikkbygningen, før trappen fikk rekkverk.  Antakelig i 1957.

Bilde-04-03-Ansatte-på-trappen-LIFA-1957.jpeg

Ansatte på trappen LIFA 1957

Bakre rekke:
Svein Aslaksen, Helene Borgersen , Martha Olsen, Åste Døviken,  Magda Berget,
Eli-May Døviken, Anne Lise Gustavsen, Tove Juritzen (gift Strøm), Marion Buskerud (gift Andersen). 

Midtre rekke:
Erna Bakken , Eva Rasmussen,  Mary Kirkerud, Lilly Johansen, Marit Ellingsen, Randi Fjellheim.  

Fremre rekke:
Johan Mikkelsen, Elling Lian, Rakel Berget, Eskild Nilsen, Ingeborg Henriksen, Guldborg  Fredheim, Grethe Pettersen.  Liv Aronsen ville ikke være med på bildet, sier hun.  Men hun husker fotograferingen.

Produkter og teknologi  

            Tidlig på 1950-tallet var det fortsatt begrenset tilgang på råvarer.  Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk ble etter hvert oppfattet som en etablert bedrift på linje med de andre. Bomull og kunstsilke (rayon, som var laget av cellulosefiber på Notodden Kunstsilkefabrik) var viktigst.  Utover på 50-tallet normaliserte råvaretilgangen seg.  
            Den andre begrensningen lå i strikkemaskinene.  De første årene hadde de gamle rundstoler, som ble supplert med nye interlock-maskiner.  Dette utvidet mulighetene til å strikke stoffer med ulike egenskaper.  For det meste ble stoffene farget eller bleket etter strikkingen, men for å få fram mønstre (stort sett striper) ble farget garn benyttet. 

Bilde-04-04-Artikkel-56310-modellen-en-ansatt-i-leiligheten-på-LIFA.jpeg

Artikkel 56310 modellen en ansatt i leiligheten på LIFA

Bilde-04-05-Fra-utstilling-i-Oslo-1957.jpg

Fra utstilling i Oslo 1957

            Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk begynte med babyjakker, sparkebukser og bleier. De første jakkene og jersey-buksene for damer kom også tidlig.  Sommeren 1950 reiste Ekteparet Mikkelsen og Harald til Harstad.  Reisen gikk med tog og Hurtigrute.  Harald er avbildet i ”verdens første treningsdrakt for barn”, laget i bomull, blå med hvitt bærestykke.  De hadde vel ikke kontroll på verdensmarkedet, men de trodde de var først i Norge.  Det er morsomt, siden sportstøy etter hvert ble hovedproduktene.  
            Utover i 50-årene ble blonder brukt for å pynte baby-plagg, senere også ytterplagg til damer og barn.  Mikkelsen utviklet et godt forhold til en leverandør av blonder fra St. Gallen i Sveits.  Fabrikkrepresentanten var sammen med sin norske agent flere ganger på besøk også hos familien.   

            Det neste bildet vi har av kolleksjonen, er fra tekstilutstillingen i Abelhaugen i Oslo 1957, og Eikermessen i 1958.

Da var fortsatt babyklær fremtredende. Det var naturlig siden ekteparet Mikkelsen fikk tre barn: Harald  i 1947, Elisabeth i 1951 og Jon i 1954.   Pyjamaser, bukser og gensere var naturlig å produsere med maskinene bedriften hadde.I messeutstillingene fikk golfjakker for herrer og kardigan-sett for damer mest plass. Golfjakkene, som antakelig var blanding av akryl og bomull, viste kreativ bruk av de mulighetene som strikkemaskinene ga.  Treningsdresser i bomull for barn og voksne var også på plass. 

Bilde-04-06-Art-4511-ca-1955.jpeg

Art 4511 ca 1955

            Tidlig på 50-tallet lanserte Lifa en serie babyklær under varemerket ”Lykkeliten”.  Da Prinsesse Ragnhild fløy hjem til Brasil med sin nyfødte sønn Haakon i 1954 foreslo reklamebyrået enn annonse som sa: ”Nå flyver lille Haakon med Lifa-bleie på”.
            Det separate varemerket ga mindre vekst enn ønsket, så det ble etter hvert forlatt.  Kanskje også fordi ”Lykkeliten” var hentet fra en sang av Frimann Clasen.  Hans sønn klaget, og sa at han ble plaget av at hans venner nå kalte ham ”bleien”, fordi sangen var skrevet som en vuggesang til ham – det var han som var Lykkeliten.    

 

Klær til pent for liten og stor 

            Barneblazere var i en årrekke viktige produkter for bedriften.  Det var plagg som var enkle å vaske, samtidig som de minnet om voksnes festplagg

Bilde-04-07-Fine-småfolk-i-farten.jpeg

Fine småfolk i farten

Bilde-04-08-Stasplagg-for-småfolk.jpeg

Stasplagg for småfolk

            I overgangen mellom 50- og 60-tallet var golfjakker og vester en viktig inntektskilde for bedriften.  Mange modeller ble storselgere, som ”Higgins-jakken”.  I 1960 spilte Folketeatret My Fair Lady med Henki Kolstad i en av  hovedrollene.  De strikkede herrevestene hadde et godt marked gjennom mange år.  De var strikket av garn bestående av ull/akryl-blandinger.  For å gi vestene mer stabilitet i fronten ble fronten laminert til et stabiliserende for.

04-09-Vest-og-golfjakke.jpeg

Vest og golfjakke.

Bilde-04-10-Lifa-kombinasjonsvest.jpeg

Lifa kombinasjonsvest

            For å bygge opp en konkurransedyktig bedrift ønsket Mikkelsen å trekke på kompetanse fra maskinleverandører, garnleverandører og andre forretningsforbindelser.  Han søkte også å tiltrekke seg medarbeidere fra gode bedrifter i bransjen. Kåre Kirkebø etterfulgte Lian som verksmester sent på 1950-tallet.  Familien Kirkebø ble den andre familien som bodde i funksjonærboligen, og de trengte hele huset.
            Kirkebø var viktig for utviklingen av bedriften i den perioden han var der.  Mikkelsen savnet en partner å drive sammen med, men det kolliderte med ønsket om å drive enkeltmannsforetak med fullt personlig ansvar.  Kirkebø ble på mange måter en erstatning for partneren.               

            På slutten av 50-tallet gikk bedriften til innkjøp av en maskin som strikket mønstrete gensere.  Den kom fra Stibbe i Leicester.    Det var nok et ønske om å komme inn på det markedet hvor Charles Wolf og enkelte andre norske spesialister hadde funnet en nisje, mest i Norge men også for eksport.  At eksport var med i planene viser etiketten.

Bilde-04-11-Etikett-for-genser-LIFA-of-Norway.jpeg

Etikett for genser LIFA of Norway

Bilde-04-12-Tre-modeller-i-gensere.jpeg

Tre modeller i gensere. Modellene på bildet er verksmester Kåre Kirkebø, Grete Pettersen og ?.

Til toppen av siden