Print Friendly, PDF & Email

Industri

MÅNEDENS KULTURMINNETEMA (april 2009)

Et klassisk industribilde fra Vestfossen. Vi skimter så vidt de nedlagte oppgangssagene, som i mange hundre år var ryggraden i industrien på Eiker. I forgrunnen ser vi to små tresliperier, typiske representanter for 1800-tallets småindustri, og til høyre ruver den nye hjørnesteinsbedriften Vestfos Cellulosefabrik. Bildet er tatt i 1899

Industri er månedens tema i april. På Eiker er det et ganske enormt tema, som spenner fra den tidligste mølle- og sagbruksdriften til moderne høyteknologiske bedrifter. Derfor blir det bare noen smakebiter vi kan servere fra bygdas mangfoldige industrihistorie. Etter hvert skal vi fokusere litt på to av de eldste og kanskje mest kjente industribedriftene på Eiker – Hassel Jernverk og Nøstetangen Glassverk – men også på treforedlingsindustrien og teglverkene – to bransjer som var viktige i industriens storhetstid. Her skal vi imidlertid forsøke å gi en oversikt over den brokete og spennende industriutviklingen som Eiker har gjennomgått opp gjennom historien.

Gårdskverner og bekkesager

Kverner og møller er dokumentert på Eiker i skriftlige kilder fra slutten av 1200-tallet, men har antagelig eksistert helt siden vikingtida. Fra Hoenselva kjenner vi navnet Kverne, like ved stedet der Eiker Mølle ligger i dag. Stedsnavnet «Mjøndalen» kommer av «Mylnardalen» – Mølledalen. Ved Vestfossen hadde de adelige setegårdene Berg og Foss sine møller, og det var også store møllebruk ved Krokstadelva og Solbergelva, der eierne ganske sikkert malte kornet for mange av gårdene i nærheten.

Også dette var industri, i den forstand at det ble brukt vannkraft til å utføre arbeidet istedenfor muskelkraft. Men forskjellen var selvsagt stor på de små kvernhusene ved bekker og elver og på industrialderens fabrikker.

Heller ikke de første vannsagene var særlig store og kompliserte byggverk. Vi regner med at de første oppgangssagene på Eiker ble bygd omkring 1500, og da eikværingene ble pålagt å betale skatt til Akershus slott i 1528-29, var det mange av bøndene som betalte i form av sagbord. I løpet av noen tiår ble det bygd mer enn 100 store og små vannsager rundt omkring på Eiker, og sagbruk og trelasthandel ble en viktig næring for Eikerbøndene.

Møller i Solbergelva. Detalj fra maleri av Bjørn Kristoffersen.

Adelige sager og kongelig smeltehytte

Stangjernshammer. Maleri av C.A.Lorentzen fra 1792.

Helt fram til 1616 var det fritt fram for alle som ville til å bygge vannsager, men da grep myndighetene inn og regulerte antallet sager. Resultatet var at de største sagene overlevde, ofte de brukene som tilhørte adelen, kongen selv eller kongens fremste embetsmenn. Vestfossen og Skotselv ble etablert som de to store sagbruksstedene på Eiker. Bøndenes sagbruk forsvant eller ble redusert til små bygdesager som ikke produserte for eksport. I nesten 250 år var det ulike former for «sagbruksprivilegier» som styrte utviklingen i denne næringen.

Det var den foretaksomme kong Christian IV som sto bak sagbruksreguleringene i 1616. Han spilte også en vesentlig rolle når det gjaldt en annen næringsvei, nemlig bergverksdrift. I 1602 fikk han bygd ei smeltehytte ved Vestfossen, og han innsatte en lensherre på kongsgården Sem, som skulle ha overoppsyn med Kongens bergverk i Norge. «Det egerske bergverk» ble aldri noen stor økonomisk suksess, men det første sølvet som ble funnet ved Kongsberg i 1623 ble smeltet ved Kongens smeltehytte i Vestfossen. Også seinere på 1600-tallet ble det gjort forsøk på å få i gang bergverksdrift på Eiker, spesielt kobber, men det kom lite ut av disse forsøkene.

Denne berømte scenen fra tapetene i Storstua på Fossesholm Herregård viser gårdens sager i Vestfossen. Tapetene er malt i 1763 av Erik Gustaf Tunmarck.

Ovn som ble produsert ved Hassel Jernverk omkring 1760.

Hassel jernverk

Den mest langvarige og stabile bergverksdriften på Eiker var det jernverket som ble anlagt ved Bingselva med kongelig privilegiebrev i 1649. Det fikk navn etter gruvene i Hasselåsen på Modum, men selve jernverket med masovn og andre innretninger lå på gården Daler ved Skotselv. Hassel var i drift i mer enn 200 år og var spesielt kjent for sine fantastiske ovnsplater – mange av dem kan en fortsatt se på herregårder og slott i Norge og Danmark.

Men verket produserte også mer jordnære ting, som gryter, kjeler og steikepanner, hakker og spader, og ikke minst stangjern, som smedene brukte til å smi hestesko og forskjellig slags redskap. Hassel kjøpte også opp Kongens gamle smeltehytte i Vestfossen og gjorde den om til en stangjernshammer. Seinere ble det også startet flere spikerhammere langs Bingselva.

En næring som var nært knyttet til bergverksdriften, var kullbrenning. Smelting av jern og andre metaller krevde høy temperatur, og da nyttet det ikke å fyre med ved. Isteden ble trevirket brent i kullmiler, slik at det ble til trekull. Slike miler fantes det mange av, både i området rundt Skotselv og ved de store sagbruksstedene, der avfallet fra sagene ble brent til kull.

Mangfoldig industriutvikling på 1700-tallet – machinemøller, silkesager og fabriquer

Mye av det som skjedde på 1700-tallet var en videreutvikling av eldre teknologi. Ved siden av de små og enkle bekkesagene kom det store gryn-og siktemøller – også kalt «hollandske møller» eller «maskinmøller». Den første grynmølla ble etablert av Peder Tyrholm, som kjøpte gården Borge på Nedre Eiker og omdøpte den til Møllenhof. Han fikk kongelig privilegium på å drive grynmølle i 1737, og i 1756 ble dette utvidet til drift av ei siktemølle, som baserte seg på maling av importert hvete. Seinere ble Møllenhof overtatt av den kjente møllebyggeren Godberg Poulsen fra Flensburg. Både gryn- og siktemøller ble stadig mer vanligere i løpet av 1700-tallet. Det var maskinmøller ved Mjøndalen, på Fossesholms grunn ved Vestfossen og Hærebro ved Skotselv.

Samtidig ble det gjort viktige forbedringer ved sagbrukene. Dette var særlig knyttet til oppfinnelsen «silkesager», som betydde at en hadde flere sagblad i samme ramme. Istedenfor å skjære ett og ett bord, kunne en da skjære mange bord på en gang. Det var imidlertid ikke uten videre tillatt å øke produksjonen. I 1688 var det nemlig blitt innført kvantumsbestemmelser, som fastsatte et tak på hvor mye som kunne skjæres hvert år på det enkelte sagbruk. En del sagbrukseiere begynte da å kjøpe opp mindre sagbruk og overføre kvantumet derfra til de større sagene. Vestfossen og Skotselv befestet posisjonen som de største sagbruksstedene, men også i Mjøndalen, ved Hoenselva og på Vendelborg vokste sagbrukene kraftig i løpet av 1700-tallet.

Også andre former for industri dukker opp i løpet av 1700-tallet. Ved Møllenhof ble det startet produksjon av linolje og grønnsåpe i tillegg til gryn- og siktemøllene.

Betegnelsen «silkesag» blir brukt om oppgangssager med flere blad. De eldste vannsagene hadde bare ett blad, og en og samme stokk måtte dermed skjæres mange ganger. Det kunne ta mange timer, ja til og med døgn å skjære opp en stor tømmerstokk til planker og bord. Med silkesager kunne hele stokken skjææres i en operasjon. Blant alle de viktige teknologiske nyvinningene på 1700-tallet var kanskje silkesaga den som fikk største betydning på Eiker.

Ved Hoenselva var det både vadmelsstamper, som stampet ull til vadmelsstoff, og feldberederstamper, som stampet skinn som skulle brukes i garveriene. Mange steder kom det spikerhammere, blant annet ved Skotselv og i Vestfossen. En liten spikerhammer i Dørja ble flyttet til Krokstadelva, der den ble utvidet til en stor bedrift under navnet Krogstad Spiiger Fabrique. Den var i drift i mer enn 100 år, og produserte etter hvert også andre jernprodukter. Enda mer avansert var visstnok isenkramfabrikken Friderichsminde, som på slutten av 1700-tallet ble etablert ved Stensrudfossen i Bingselva. Den lå egentlig i Modum, men ble drevet av Frantz Neumann, som var eier av Hassel Jernverk.

Nøstetangen glassverk

De dyktige sliperne på Nøstetangen framstilte scener fra dagliglivet på de glasspokalene som verket leverte. Her ser vi framstilling av ei glasshytte.

Selv om Eikerbygdene hadde mange industribedrifter på 1700-tallet, kan nok ingen av dem måle seg med Nøstetangen Glassverk når det gjelder berømmelse. Det var i 1741 at det ble gitt kongelig privilegiebrev til å starte et glassverk på Haug prestegårds grunn. Det var det første glassverket som ble opprettet i Danmark-Norge, og det ble hentet fagfolk fra utlandet til glasshytta ved Hokksund. Ved verket samlet det seg glassblåsere fra England og fra de tyske småstatene, danske administratorer og glasslipere som hadde vært i tjeneste ved kongelige hoff. Sammen skapte de en glasskunst som var på høyde med det fineste som ble produsert i Europa på denne tiden. Men dette ble et kortvarig industrieventyr, for alt i 1777 ble glassverket flyttet til Hurdal. Antagelig skyldtes det mangelen på trevirke, for også glassproduksjonen hadde behov for store mengder av trekull.

Gårdsindustrien blomstrer

Det var overklassen som eide de store sagbrukene og priviligerte verk som Hassel og Nøstetangen. Ofte var dette kongelige embetsmenn, men utover på 1700-tallet ble stadig mer av industrien eid av kjøpmenn, som drev handel med trelast og andre varer, men som ikke hadde noe kongelig embete. De fleste av dem hørte til på Bragernes og Strømsø – de to kjøpstedene som etter hvert vokste sammen til byen Drammen.

Samtidig dukket det også opp små industriprosjekter rundt omkring på gårdene. Slike ting kan det ha vært en del av tidligere også, men det er først på 1700-tallet at det finnes nok skriftlige kilder til at vi hører om dem. Teglverkene var en slik innretning. Mot slutten av 1700-tallet hører vi om teglverk flere steder på Eiker, men bare ganske små. De var ikke i regelmessig drift, men noen ganger om året ble det brent murstein og takstein, som ble produsert av gårdens egne folk. Liknende innretninger var kalkovnene, som ble brukt til å brenne kalk, som også var en produkt det var behov for når en bygde hus

Gammel kalkovn ved gården Verp på Øvre Eiker.

Papirmølla

Slik så en av Eikers største og mest moderne industribedrifter ut på 1860-tallet – Ekers Papirfabrik

På gården Hedenstad like utenfor Vestfossen var det et stort møllebruk, med både siktemølle, stampemølle og beinmølle. Alt dette var ganske vanlige former for gårdsindustri omkring 1800. I 1801 fikk imidlertid et interessentskap tillatelse til å anlegge ei papirmølle her. Den fikk navnet «Egers Papiir Fabbrique» og var den tredje papirfabrikken i hele landet.

Bak dette foretaket sto en del av de iverigste tilhengerne til den kjente lekpredikanten Hans Nielsen Hauge, og det skal være Hauge selv som hadde ideen til dette som til så mange andre industriforetak rundt om i landet. Tankegangen var enkel nok: Haugianerne ville spre Guds ord gjennom bøker, og da trengte en papir.

Det var Hans Nielsen Hauges bror, Mikkel hauge, som i mer enn 40 år ledet driften av Ekers papirmølle, eller rett og slett «Mølla» som den gjerne ble kalt på folkemunne. Her ble det produsert såkalt «klutepapir», med tøyfiller som råstoff og uten særlig bruk av maskiner.

Etter midten av 1800-tallet overtok Erland Kiøsterud, Axel Lyche og Jørgen Meinich ledelsen. Det var et trekløver som satte spor etter seg i norsk industrihistorie. Mølla ble modernisert, med turbindrift og papirmaskin. men da fabrikken brant på slutten av 1870-tallet, valgte eierne å satse på et nytt og mer moderne anlegg på Geithus – Drammenselvens Papirfabrikker. Dermed var et av de mest spesielle kapitlene i Eikers industrihistorie over. Men bare noen få år seinere ble Fredfoss Uldvarefabrikk reist på ruinene av den gamle Papirmølla.

Tekstilindustriens inntog

Da Fredfoss Uldvarefabrikk så dagens lys i 1895, var tekstilindustrien en bransje som alt hadde lange tradisjoner på Eiker. Alt på slutten av 1700-tallet var det et ullspinneri i Hokksund. Vi vet ikke så mye om dette, men sannsynligvis var det mer en arbeidsanstalt for de fattige enn en industribedrift i moderne forstand.

I 1818 ble det etablert et spinneri i Drammen, og to år seinere flyttet bedriften til Solbergelva. Det var starten på Solberg Spinderi, som i snart 200 år har vært en viktig del av industrimiljøet. Også her var det haugianere som sto bak, med den ivrige handelsmannen og industrigründeren Hovel Helseth i spissen.

På 1840-tallet ble det også etablert et spinneri i Vestfossen, som seinere ble utvidet med et veveri. Det ble drevet av Drammensfirmaet Nøsted Dampvæveri og var i flere tiår den største og viktigste industribedriften på stedet. Rundt midten av 1800-tallet var antagelig tekstilindustrien den bransjen som sysselsatte flest mennesker på Eiker, kanskje med unntak av sagbrukene.

Men i 1880 brant fabrikken i Vestfossen, og den ble aldri gjenreist. Solberg og Fredfoss overlevde derimot. Begge to startet som reine spinnerier, men ble etter hvert utvidet med veveri og flere spesialavdelinger. Begge var i flere tiår viktige arbeidsplasser, selv om det ikke lenger var tekstilindustrien som var den viktigste industribransjen i bygda.

Solberg Spinderi omkring 1880.

Småindustriens storhetstid

Gunhildrud Træoljefabrik – en representant for den mangfoldige småindustrien som preget det meste av 1800-tallet

Rundt midten av 1800-tallet fantes det enkelte bedrifter som hadde nokså mange ansatte – som Solberg Spinderi, Krogstad Spigerfabrik, Ekers Papirfabrik og Nøsted Dampvæveri. Men disse bedriftene sysselsatte heller ikke mer enn noen få titalls mennesker. Når de virket store, var det fordi industribedriftene ellers var så små.

Etter 1814 var det slutt på de store industriselskapene med kongelige privilegier. Sagbrukene var fordelt på flere eiere enn noen gang, og selv de største industribedriftene i kommunen var ikke så veldig store. Derimot blomstret det opp et stort antall småbedrifter.

Dette hadde en sett tendenser til alt på slutten av 1700-tallet, med teglverk, kalkovner og stampemøller. Utviklingen skjøt fart utover på 1800-tallet, som helt fram til de siste tiårene virkelig var småindustriens århundre. Det ble startet bryggerier og brennerier, ny kjemisk industri, som produserte alt fra treolje (som kunne brukes til belysning) til beinmel (som ble brukt til gjødsel), små mekaniske verksteder, bakerier og andre former for småindustri.

Den store krisen – sagbruksprivilegienes fall

Småindustrien blomstret, men ikke nok til at den kunne gi arbeid til alle, for befolkningen var i rask vekst. Samtidig sviktet mange av de gamle industribedriftene. Metallindustrien konkurrerte mot billige importvarer, og både Hassel Jernverk og Krogstad Spigerfabrik trappet gradvis ned og måtte til slutt innstille helt. Det store problemet var likevel at vannsagenes dager var talte.

På 1800-tallet var dampkraft den store teknologiske nyvinningen. Dampkjeler og dampmaskiner ble brukt i gruvedrift og industri, jernbane og skipsfart. Det kunne også brukes til å drive sagbruk, dersom ikke de gamle sagbruksprivilegiene hadde gitt noen få vannsager enerett til å drive eksportsagbruk.

I 1850 grep Stortinget inn og opphevet sagbruksprivilegiene. Det var et dramatisk vedtak for Eiker, der sagbruksnæringen var levebrød for flere hundre mennesker. Riktignok ble det vedtatt en overgangsperiode på 10 år, slik at de første dampsagene først kunne startes i 1860, men etter det gikk det rask utforbakke med de gamle vannsagene.

Virkningen var dramatisk for Eikerbygdene. Ungdommen flyttet fra bygda, til byene der det fantes større industribedrifter, eller til Amerika der det både fantes ledig jord og arbeidsplasser i industrien. Eiker opplevde en nedgangsperiode på 20-30 år som var preget av industrinedleggelse og fraflytting.

Hans Heyerdahls maleri «Den gamle mølle» kan symbolisere den gamle industrien som tiden var i ferd med å løpe fra etter midten av 1800-tallet – uten at framveksten av den moderne industrien hadde startet for fullt. Motivet er Øvre Hoens mølle i Hoenselva

Storindustrien kommer

Den norske Galoge- og Gummivarefabrik – på folkemunne bare kalt «Kalosjen» – var en del av den industrielle revolusjonen på Eiker i årene 1886-1896.

Papirmaskinene ved Vestfos Cellulosefabrik.

Eiker var ei bygd der industrien hadde lange tradisjoner, og der industrialiseringen foregikk over mange århundrer. Bygdebokforfatter Ove Bjarnar har kalt det for en «industriell evolusjon».

På mange måter er nok det et riktig bilde. Likevel kan en nok også påstå at Eiker også opplevde en «industriell revolusjon» i løpet av en periode på drøyt ti år på 1880-og 90-tallet. Det var i løpet av disse årene at treforedlingsindustrien, og dermed storindustrien, for alvor kom til Eiker.

Riktignok ble de to første treforedlingsbedriftene i Drammensvassdraget startet i Vestfossen omkring 1870, men det var to små fabrikker med 10-20 ansatte, og ingen kunne nok ane at det var denne bransjen som i løpet av kort tid skulle bli den ledende langs hele Drammenselva.

Det var først på midten av 1880-tallet at treforedlingsbransjen for alvor begynte å vokse. Øvre Eiker var godt representert i denne fasen, med Vestfos Cellulosefabrik (1886), Skotselv Cellulosefabrik (1888) og Hellefos Træsliberi (1889). I neste bølge kom også Nedre Eiker med, der Mjøndalen Cellulosefabrik (1894) og Krogstad Cellulosefabrik (1895) ble viktige hjørnesteinsbedrifter. I løpet av den samme tiårsperioden fikk også Nedre Eiker en storbedrift innenfor kjemisk industri med Den norske Galoge-og Gummivarfabrik. Dessuten ble det etablert flere store kalkovner og teglverk. Fredfoss Uldvarefabrikk ble anlagt, og Solberg Spinderi foretok flere store utvidelser. Det er liten tvil om at årene 1886-1896 var det tiåret da storindustrien for alvor kom til Eikerbygdene.

Den siste fasen i framveksten av treforedlingsindustrien kom først i tiåret 1905-15. Det hadde sammenheng med utviklingen av elektronisk teknologi, slik at vannkraft og elektrisitet ble en like viktig energikilde som damp. Denne fasen var spesielt knyttet til framveksten av papirindustrien. På Nedre Eiker ble det anlagt tre ukombinerte papirfabrikker – Eker, Papyrus og Albion – mens Vestfos Cellulosefabrik fikk sin egen store papirfabrikk. Hellefos Træsliberi fusjonerte med papirfabrikken Holmen i Drammen, og i 1917 ble også papirproduksjonen flyttet til Hokksund.

Samtidig dukket det opp bedrifter som leverte varer til de nye storbedriftene. Det var viktige bedrifter som Manometerfabrikken Clausen & Kaldager i Skotselv, Ekers Jernstøberi i Hokksund og Sandholdt Mek. Verksted like utenfor Vestfossen. Disse bedriftene bidro også til det industrielle mangfoldet.

I løpet av en mannsalder hadde Øvre-og Nedre Eiker fått 15-20 nye industribedrifter som hver for seg sysselsatte flere hundre mennesker – til sammen flere tusen industriarbeidere. Eiker hadde utviklet seg fra ei bondebygd til et område dominert av industritettsteder.

Elektrisiteten baner vei for nye småindustri

Det var ny teknologi basert på elektrisk kraft som var kjernen i den siste fasen av storindustriens framvekst på Eiker. Samtidig åpnet elektrisiteten for at det kom ny fart i framveksten av små industribedrifter. Dampkraft krevde store investeringer i fyrhus og fyrkjeler, noe som bare var aktuelt for bedrifter av en viss størrelse. Elektriske motorer kunne en derimot få i alle størrelser og prisklasser, og da det ble etablert en offentlig elektrisitetsforsyning i de to Eiker-kommunene i årene rett etter 1910, ga det støtet til en ny vekst i småindustrien.

Elektrisitetsverkenes lister over abonnenter i årene rundt 1920 forteller mye om de mulighetene som elektrisk kraft åpnet opp. Tradisjonelle håndverksbedrifter som bakerier og slaktere, smier og skomakere skaffet seg små elektriske motorer. Sagbruk og teglverk, som tidligere hadde drevet med dampmaskineri, gikk over til elektrisk drift. Det kom en bølge av trevarefabrikker, som tok i bruk elektriske motorer og utkonkurrerte de gamle snekkerverkstedene, og istedenfor skreddere og sypiker kom det trikotasjefabrikker med elektriske strikkemaskiner og symaskiner.

Alle disse små og mellomstore bedriftene som baserte seg på elektrisitet ble en viktig del av det lokale næringslivet og kampen mot arbeidsleidghet i de harde mellomkrigsårene. Dette var en vanskelig periode for storindustrien, som ble rammet både av arbeidskonflikter og permitteringer på grunn av sviktende markeder. Men alle de store industribedriftene på Eiker – og flesteparten av de små – overlevde de vanskelige mellomkrigsårene.

Maskinsalen ved Eiker Trikotagefabrik. Alle maskinene ble drevet av to store elektromotorer, og kraften ble overført ved hjelp av drivaksler og reimer.

Ny etableringsbølge etter krigen

A/S Norsk Ytongs fabrikk ved Sem utenfor Hokksund

Etterkrigstida var preget av optimisme, og mange av de gamle industribedriftene gikk i gang med omfattende investeringer og utvidelser. Spesielt i treforedlingsbransjen utviklet det seg til et «rotte-race» der en var nødt til å øke fart og volum for å henge med i konkurransen. Men på 50-og 60-tallet greide alle å henge med. Andre bransjer levde trygt og godt, skjermet av importrestriksjoner og med et innenlandsk marked der kjøpekraften stadig økte.

I denne perioden opplevde Eiker en ny etableringsbølge. Det var bedrifter som var mindre enn de store hjørnesteinsbedriftene, men større enn den tradisjonelle småindustrien. Det var bedrifter som A/S Norsk Ytong – produsenten av lett-sement som etablerte seg på1950-tallet på Sem mellom Hokksund og Vestfossen. Det var Oslo Sveisebedrift – bedre kjent som OSO – som etablerte seg på Loesmoen og ble den ledende leverandøren av varmtvannsberedere til norske hjem. Et tredje eksempel er Norsk Kabelfabrikk, som også bygde opp en stor fabrikk på Loesmoen. Fra Nedre Eiker kan en nevne Finerfabrikken, Lifa og Nordheim-Larsen som eksempler fra den samme perioden.

Sammen med den gamle storindustrien og mellomkrigstidas småindustri gjorde disse nye bedriftene at Øvre- og Nedre Eiker hadde et stort industrielt mangfold på 1950-og 60-tallet – en periode som på mange måter var industrisamfunnets høydepunkt. De store treforedlingsbedriftene var nok mest synlig, men de var ikke alene. Dermed sto Eiker ganske godt rustet til å møte den neste store omstillinigsprosessen – kanskje bedre enn mange var klar over.

Den moderne industrien: Rasjonalisering og nisjebedrifter

I løpet av noen få år på 1970-tallet forsvant den ene etter den andre av de store og tradisjonsrike industribedriftene på Eiker: Cellulosefabrikkene Vestfos, Krokstad, Skotselv og Mjøndalen, papirfabrikkene Papyrus, Albion og Eker, samt Fredfoss Uldvarefabrikk, Pelsen og flere andre. Solberg Spinderi trappet ned produksjonen og var ikke lenger noen stor arbeidsplass.

Av de større bedriftene var det bare Kalosjen og Hellefos som overlevde – nå som «Trelleborg-Viking» og «Borregaard-Hellefos». Det var fokus på rasjonalisering og automatisering, og heller ikke disse to bedriftene hadde på langt nær så mange ansatte som tidligere. Men de er gode eksempler på at det var mulig å tilpasse seg en ny tidsalder også for den gamle storindustrien. Hellefos ga opp avispapiret og satset på papir til pocketbøker, som var en mindre nisje i markedet. Kalosjen sluttet med kalosjer og gummistøvler og begynte med bildeler og ikke minst produkter til offshore-sektoren.

Også mange små og mellomstore bedrifter har bukket under i omstillingsprosesser de siste tiårene, mens andre har overlevd. Nye bransjer dukker stadig opp, og det kommer til nye bedrifter i gamle bransjer. Variasjonen er stor, men det er også en del fellestrekk – en stadig større del av industrien består av små bedrifter med høyt teknologisk nivå og en liten, men velkvalifisert arbeidsstokk.

Industribedriftene preger ikke bygda i like stor grad som for 40-50 år siden, men fortsatt er den en viktig del av næringslivet – og av Eikerbygdenes kulturhistorie.

Det er lenge siden det ble produsert kalosjer på «Kalosjen». De siste tiårene har produkter til oljeindustrien blitt stadig viktigere..