Norges siste dødsdom?
Eikerposten
22. desember 1978

Tilrettelegging: Gjermund Glittfjell 
og Magne Grønvold NE
Desember 2024

Mordet i Haugsunds distriktsfengsels i 1884.

Haugsund som det het i svundne tider, ble i dette århundre omdøpt til Hokksund, på grunn av at stedsnavnet hadde for stor likhet med vestlandsbyen Haugesund. Haugsund distriktsfengsel ble ferdig i 1866. Skjønt stedet ikke ligger lenger enn 20 km. fra Drammen og 31 km. fra Kongsberg fant man det likevel nødvendig å ha et distriktsfengsel i Hokksund på grunn av kommunikasjonsforholdene.
Det var hovedsakelig forholdende straffanger, som utgjorde fengslets belegg, etter jernbanens åpning ble sjelden varetektsfanger sendt til Hokksund, man fant det lettere å transportere de til Drammen eller Kongsberg og disse her gjorde heller ingen innsigelser herimot. Følgen var at fengselet stod helt tomt. Fengselet hadde 16 enkeltsenger og to fellesrom, hvert rom for tre fanger, samt 2 straffearrest- og gjeldsfangerom og kunne oppta 24 fanger den gang dette fengselet oppe på Lerberg var i bruk. Slutteren ved Lerberg fengselet het Fredrik Hole, og var en kjekk og omgjengelig mann som behandlet de ansatte på en human, og nesten kameratslig måte, så han følte seg aldri truet av noen. selv om han ofte gikk helt alene med disse lovbryterne som ikke ble regnet for noen storforbrytere.
Det var som regel gutter som hadde en liten dom for et fylleslagsmål på Hasselsalen i Krokstadelva eller på Ødegaardsalen i Hokksund, eller noen småtyverier av matvarer fra stabburene på de store bondegårdene i hine harde tider. Så en dag kom lensmann A.S. Klev ruslende til Lerbergfengselet med en blind og hengslete kar som skulle sone en ganske stor straff for at han hadde stjålet en skinke på en bondegård i fylla..
Denne karen het Ole Ljøterud, og var gårdsarbeider og tømmerfløter ettersom det passet. Og Hole og Ljøteruden hilste på hverandre som de gamle «kjendiser de var» Ljøterud ble snart satt i arbeid, og en dag utpå vinteren i 1884 skulle Ola legge i ovnen i setterommet og hadde hugget seg en god tyriblei som han skulle bruke til fyringsfliser.
Du Fredrik, sa Ola, la meg få låne en hamar av deg til å slå denne skjemte tollekniven, for denne greier jeg ikke å spikke fliser med. 
Ola fikk hammeren, og da Fredrik Hole bøyet seg for å plukke opp noen fliser, dro Ljøterud til ham med et salg i bakhodet og drepte han momentant.

Ljøterud la på sprang og kom til Brækåsen, en liten småbrukerplass som hadde tilhørt en tømmerfløter med navn Hans Tygesen, som samme året, eller sommeren 1883 var blitt slått i hjel av lynet under tømmerfløtingen ved Steinberg hengsle, og her var Ljøterud kjent, og viste at her bodde Tryggsens husholderske alene, og her forlangte han mat, og lånte barbersaker, som han tok av seg de røde kneblene med, og han slengte bare barbervannet med kneblene utenfor trammen og forsvant innover skauen, hvor han møtte to unggutter fra Krokstad som hadde vært på skauen med hver sin kjelke og hentet hvert sitt vedlass. Det var Albert og Severin Bråthen fra Krokstadelva som var nære naboer med Brækåsen som fortalte lensmann Klev, som var på jakt etter rømlingen.

Ljøterud hadde gått inn i et sommerfjøs. Lensmannsbetjent Klev var en stor, sprek ured kar, og da han gikk inn i løa for å knipe morderen ble det kappløp på livet rundt løa, da grep Ljøterud tollekniven og skar Klev opp i ansiktet, men Klev gav seg ikke, og så bar det ned til en av Horgengårdene hvor Ljøterud ble bakbundet og Klev fikk vasket vekk blodet, og det var siste gang Ljøterud så sola rant på Eiker, han ble dømt til døden, visstnok det siste mennesket i Norge som ble dødsdømt, men han ble sener dømt til livsslave på Akershus festning hvor han døde i 1905.

Lensmannsbetjent Klev ble ansatt som lensmann i Nedre Eiker den 1. april i 1905 og han var gift med søster av skolelærer M. O. Orning.