Gamle uttrykk, underholdning, regler og værmerker fra Ytterkollen

Av: Hilda Torsby, Ytterkollen
Tilrettelagt av: Anne Gallefos Wollertsen
26.02.2004

Var den verbale verden rikere og morsommere før i tiden? Har vi mistet noe vesentlig i dagens moderne språkbruk i et samfunn påvirket av all verdens inntrykk på alle språk via TV-skjermen og andre media?
Les og bedøm selv!

Jenter i ball-leik i Mjøndalen ca. 1926. Dette er huset før Walther Larsens kolonial, der hvor Rimi ligger i dag. Huset tilhørte Johanne Evensen som drev manufakturbutikk der hvor gullsmed Tande driver idag. Jentene er fra venstre Ingrid Herstrøm, som vokste opp i annen etage i dette huset, og hennes tante, Astrid Herstrøm. Foto fra Bodil Herstrøm.

 

Symphonium. Denne ble brukt i 1880-90 åra før phonografen og sveivegrammofonen kom på moten. Foto: Anne Gallefos Wollertsen.

 

 

Ellef Dammyr spådde været og hadde kontakt med de underjordiske! Foto fra Bjarne og Halldis Røgeberg.

Nå kommer oppitarskåka igjen”: Dette ble sagt om folk som ikke gikk før matfatet var tomt.
“Skjær og it, finns itte bein”.
“Nå er vi pene alle sammen”, – dette ble sagt i skumringstimen.
“Hu stig så fjørint”, – betyr hun går så lett.
“Hært tjau kroner” er 10 kroner. Hærte betyr vedde eller dele.
“Sløkk på lyset”.
Stommarstott = tommeltott.
“Jeg skal gjøre det i sta” (fortidsbenevnelse): Formene “gjennom” og “mellom” brukes galt. “Her kan en se mellom vinduet”, f. eks.

Svært gamle uttrykk:
“Sneiser”, som er strikkepinner, og en “sneisegang” som er fem strikkepinner. Ellers ble bundingsstikker mere brukt om strikkepinner.”Hent bunningen din” – hent strikketøyet ditt.
Den tjukke L-en vår kommer dessverre ikke fram på trykk, men jeg tar med ei gammal regle: “En hælv kælv lå i ælva og flaut på en sælapinne”.

Foruten et blomstrende språk, var det litt av hvert å forlyste seg med i gamle dager, også. Avisa var attraktiv, og trekkspill, fele, phonograf og sveivegarmmofon ble hyppig benyttet rundt i hjemmene. Brev- og kortskriving tok nok mye tid, – folk var nok flinkere til å skrive til hverandre i tida før telefonen ble allemannseie. Men nå har kanskje “brevskrivingen” fått en renessanse mht E-post?
Ellers hendte det en omreisende lirekassemann også fant veien oppover bygda med sitt positiv. Hadde han også en liten apekatt i band med seg, var det ekstra spenning.
Flott underholdning var det også for oss ungene når kudriftene kom. Da kunne vi springe lange veier etter dem. Glemte både klokke og mattider, og for mitt vedkommende var i hvert fall hårsløyfa helt borte!
Å kaste på stikka om våren, med småmynter, var en yndet sport blant guttene. Vi jenter hoppet paradis og kasta ball; forskjellige ball-leker mot vegg, eller vi skulle hoppe ut og inn av et tau som ble slengt rundt. Å leke sisten, siste par ut, vippe pinne, ta den ring og la den vandre, bjørnen sover, tornerose, bro, bro brille osv., var både jenter og gutter med på.

Gamle regler; nr. 1 om fingrene:
Tommeltott er patriark, liten, rund og rørig knark, styrer flokken som regent, ellers var det smått bevent.
Slikkepott har tyvs natur, sitter fremst og på lur, den er barnets pekepinn, når dets A.B.C: skal inn.
Langemann høyst rekker opp, midt i klyngen med sin kropp. Når til vetts man trekker krok, gagner dog det store skrog.
Guldbrann har den søte rang, bærer ringen, gylden, trang, om hans lykke tier sagn, ellers visen ble for lang.
Lille Petter Spillemann, ikke meget høy er han, morer seg så jevnt og godt, som en liten Askepott.
Regle nr. 2 om fingrene:
Tommeltott og Slikkepott har sitt navn med rette fått, Langemann knipser han, og dra krok han kan.
Leiesvenn, ring har den, ellers var det lite ve´n, men hvem kan siste mann, lille Petter Spillemann.

Regle om tærne:
Tittill og Tåtill, Tillerot, Meklefru og store Gubbehesten.
Regle som gamle Dorthea Nilsen fortalte oss ungene da vi var små, ca år 1924. Hun lærte oss å binde blomsterkranser til å pynte oss med, også.
“Oppi land, nerri land, sto ei lita kanne, tre da´r føre jul dansa jomfru Anne.”
“Danse, danse, dokka mi, silkeliv med armer i, silkesko med perler på, det skal jomfru Anne få.”

Regler:
“Punktum, punktum, komma strek, det var hele Oles fjes, strek for strek gjør mave stor, slik kom Ole til vår jord.”
“Nå skal vi tegne åttetaller, åttetaller, rett skal de stå så ei de faller, ei de faller, hurra. Først får de hvert sitt bein og stå på, bein og stå på, bein og stå på, bakefter får de et og gå på, et og gå på, hurra. Armer to det må de ha, du, må de ha, du, må de ha, du, sett stokk i hånden, se det blir bra, du, det blir bra, du, hurra.

Spådommer om været:
Ellef Dammyr, lokal spåmann som bodde inne på Mjøndalsfjella, ble kontaktet av folk fra Ytterkollen, også. Han la seg på ryggen på bakken og kikket på stjernene. Så kunne han fortelle om at det ble mye snø føre jul, eller etter jul. Sikkert som noe anna, sa folk.
Denne historien som kommer nå, fortalte Kr. Stensmyren ved et jubileum for gamlekara i Ytterkollen Idrettslag:
Gårdsgutten ble bedt om å skysse en meteorolog oppover bygda. “Det blir uvær”, sa skysskaren. “Nei, vet du hva, jeg er meteorolog, så jeg vet hva jeg snakker om, – du ser vel selv at solen skinner, det er meldt stabilt vær i dag”. De kjørte en stund i trykkende stillhet – og så kom regnet! Skikkelig regn, det høljet ned. Gutten lo. “Hva ler du av?”, ville meteorologen vite. “Vi kjørte forbi ei ku i sta, – den sto og klødde seg oppetter en furulegg, -det betyr regn”, sa gutten. – “Det er da rart at kua har mer vett i baken, enn du som er meteorolog har oppe i hodet!”.

Andre værmerker:
Mari Vassause: 20. juli. Framover noen dager ville det bli regn, striregn.
Regnet det Jakob Våthatt, ville det som navnet sier også komme regn i tiden framover.
Syvsoverdagen, eller “de syvsoveres dag”, var også et kjent værmerke. Regnet det den dagen, skulle det bli regn i syv uker. Var det fint vær, ville det bli fint vær i syv uker.
Hundedagene, eller “råtamåneden” som den også ble kalt fordi all ferskmat kunne bli bedervet da,- det fantes jo ikke kjøleskap den gangen, og muggsopp og annen elendighet herjet. Det hender nok vi er ekstra påpasselige nå, også, i tiden 23. juli til 23. august.
Var det fint vær på “Kvennkaren” 1. september, ble det en fin høst. Slo været til å være fint første mandagen i måneden, skulle det også bli fint utover.
Hvis det første du møtte når du skulle på tur var et kvinnemenneske, kunne du like godt gå hjem igjen, – da ville alt gå skeis! Møtte du derimot en mann, gikk alt bra!
Fant du en mynt på veien, – med krona opp, betød det lykke for finneren.
Folk la også merke til trær og dyrs adferd:
“Ask før eik, gir steik”. “Eik før ask gir vask”. “Vesta klare, skal lenge vare.” “Østa glette, gir våt hette.”

Se forøvrig hvordan jernbanen varslet været i gamle dager!