Krokstadelva var litt av en gullgrube i gamle dager!

Tilrettelagt: Frode Caspersen
08.07.2010

Drammens Tidende gjorde dette interessante intervjuet med krokstadelvingen Aksel Stake i mars 1961. Her minnes han trafikken på spikerfabrikken, møllebrukene og sagbrukene!

Det var sol og drag av vår i luften den dagen vi besøkte Aksel Stake i Krokstadelva. Han bor like ved Prestebråten med skogen ganske nær. Det er vakkert der oppe, og det er ikke til å undres at han trives godt der i sin alderdom. Aksel Stake er 92 år, blir 93 i september, men maken til åndsfrisk og sprek kar skal man lete etter. Rank i ryggen og lett på foten som en ungdom. Og så smiler han omtrent bestandig, og det er kanskje det som også gjør ham så ungdommelig.
Det kan kanskje høres rart ut, men da jeg var liten gutt, var jeg redd ham, for han var den gangen politi i Krokstadelva. Og var det noe vi ungene i den tiden hadde respekt for, var det politiet. Men en dag jeg var med min bestefar på en tur i bygda, traff vi Stake, og han og bestefar slo av en lang og hyggelig prat sammen. Fra den dagen var jeg ikke redd politi Stake mer. Han så så godslig og blid ut at jeg skjønte at en slik mann var det ikke noe vondt i.

Aksel Stake satt å hørte middagsnyhetene i radioen da jeg besøkte ham. Solen flommet inn av vinduene og gjorde det hele lyst og trivelig. Vi fikk oss en lang og hyggelig prat – mest om gamle dager. Gamle folk liker forresten best å snakke om gamle dager, det er de glade og hyggelige minner som da dukker fram. Han var ikke mer enn fem år da han kom med foreldrene sine fra Moss, så man må vel si at han er ekte krokstadelving blitt. Han gikk på brugsskolen for lærer Krogstad annenhver dag. De andre dagene jobbet han på den gamle Spikerfabrikken. Det var litt av en bedrift i gamle dager, den fabrikken, den brødfødde omtrent hele Krokstadelva i den tiden.

Fra klokka seks om morran til seks om kvelden sorterte jeg spiker for førti øre da’n, sier Stake. Vi måtte legge spikerne i kasser, og det gikk 5500 tre toms spiker i ei kasse. For hver sånn kasse fikk vi 10 øre, men bare fem øre hvis det var fire toms spiker. Ellers satt vi og slo spikerhuer eller kløpte spiker nede i fabrikken. For ei kasse på 10.000 greidde vi å tjene 75 øre.
Da’n gamle Magnus Bjurstrøm slutta, begynte jeg å smi spiker og hadde fem jern i ilden å passe på én gang. Vi satt på en krakk og snudde spiker’n, men snudde du feil, kunne’n bli både femkanta og sekskanta i stedet for åttekanta som den skulle. I 1893 sluttet Stake på Spikerfabrikken og tok arbeide på anlegget til Krogstad Cellulosefabrik som da var under oppførelse. Senere kom han inn ved denne fabrikken og var der til 1921, da han gikk over til Kalosjefabrikken. Og der var han helt til 1939, da han gikk over i pensjonistenes rekker.

Du skjønner, det var virkelig trafikk i Krokstadelva i gamle dager. Jeg husker så godt alle møllene og sagene. Nilsemølla sto forresten der Marie Carlsen har forretningen sin. Det er merker etter mølletomta den dag i dag. Så var det Lysakersaga, og der Krogstad Cellulosefabrik ligger, sto det tre andre sager. Det gikk skinnebane nedenfra der og helt opp der huset til Kristian Johansen ligger. Det kjørte vogner opp og ned hele dagen med tømmer og ferdigskårne materialer. Peder Krogstad hadde to møller i gang, og Martin Krogstad ei valsemølle, og mølla hans var den mest moderne i sitt slag den gangen. Forøvrig hadde han Hans Lysaker to møller, ei valsemølle og ei for alminnelig bondemaling.
Men hvorledes var det å være politi? Vi var to støkker om det, en på hver side av elva. I Mjøndalen hadde Anders Simensen jobben, og i Krogstadelva var det jeg. Jeg hadde den i 7 år, men sluttet i 1921, da jeg begynte på «Kalosjen».

Det sies at det var mye slåssing i gamle dager? Itte fritt for det, nei, sier Stake og ler. Det var mye spetakkel i de åra, særlig fælt var det før brua kom. Mjøndølinger og Krokstadelvinger tålte omtrent itte å se hverandre. Og var det fest på et av stedene røyk de i tottene på hverandre. En stund etter art brua var kommet, ble det noe bedre, og nå hører vi omtrent aldri om noen som slåss. Det var rart at det skulle være slik uvennskap mellom mjøndølingene og krokstadelvingene, det var aldri sånn med solbergelvingene eller steinberglandingene. Men det kom vel av at det var mer samkvem mellom dem.
Da vi var unge dro vi enten til Solbergelva eller til Hokksund på dans. Særlig var det skikken å dra ut på Grøtterud og der gikk dansen til langt på natt om sommeren. Men på Ødegårdssalen i Hokksund var det lett for å bli tøys og krangel.
Før cellulosefabrikken var det ikke mer enn 30-40 hus i Krokstadelva, i hvert fall i den øvre delen av bygda. Utover her fantes det omtrent itte en gård, sier Stake, og mener veien utover mot kirken. Utenom prestegården og et par hus til, var det bare nakne jorder. Jeg kunne gjerne påta meg å fortelle hvem som bodde på hele strekningen fra Hokksund til Landfalløya i den tia.
Dere brukte bena når dere skulle til Drammen har jeg hørt?  Ja, ville’n tel byen var det nok bare og traske og gå. Men aldri hørte jeg noen klage over det, vi var itte bedre vant den gangen. I Drammen var vi på dans i Anders-salen og på Frysjuhall, alt ettersom. Det var de to gjeveste dansestedene i den tida. Og så var det marken da. Da var det liv og moro i by’n, du store min så moro vi hadde det. Særlig fjerde dags marken, for da kom bjønnene, som hadde opptrådt, oppover. Jeg husker bjørnetemmer’n tok inn på Lysakergarden, når han dro forbi Krokstadelva på vei oppover. Da samlet det seg bestandig mange folk for å se på bjønnen.
Ja, i Krokstadelva var det liv, ser du, sier Stake. Den var faktisk litt av ei gullgrube. Det var sånn trafikk på alle måter at det var reint en fryd. Om vinteren var det nok ikke så greitt bestandig, men det gikk med arbe i skauen, og isskjæring på elva. Store skipslass med isblokker ble eksportert til England og andre land, og mange tjente gode skjellinger på det.
Kilde: Drammens Tidende 3. mars 1961. Journalist: Sør.

Relatert materiale: Krokstadelven i årene 1875-1900