Kap. 9: Canada og USA til 1980
Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017
Sammendrag
Northsport ble LIFA’s samarbeidspartner i Canada fra 1974. Selskapet ble etablert av Peter Kirby og Franz Barisitz. De bygget et godt marked for LIFA-produktene i Canada.
I USA skiftet LIFA distributører inntil Scandinavia Inc. overtok importen i 1976. Selskapet ble drevet av ekteparet Noyes, hun kom fra Norge. De gjorde en god jobb de første årene, men i 1979 ble det klart at de ikke kunne gjøre den jobben LIFA forutsatte.
Høsten 1979 etablerte Northsport et datterselskap i Vermont i USA, bare en times kjøretur fra Montreal. Det nye Northsport USA Ltd overtok distribusjonen for LIFA i USA.
I februar 1980 ble de olympiske vinterleker arrangert i Lake Placid, som var nær både Montreal og kontorene Northsport USA. LIFA leverte alle konkurranseklær og undertøy til langrennslagene fra Canada og USA. Det ga mye presse i Nord-Amerika og styrket LIFA’s posisjon der.
Northsport
Forholdet til Northsport i Canada begynte i 1974. Northsport holdt til i Montreal, og var etablert og eid av vennene Franz Barisitz og Peter Kirby.
Pete var utdannet geolog. I 1964 gikk det mot slutten av studiene. Pete og tre venner ønsket å delta i vinter-OL i Innsbruck som alpinister. De klarte ikke å kvalifisere seg, og lurte på andre muligheter. En av dem hadde en far med penger og gode forbindelser. De fikk kjøpt en brukt bobslede, og fikk noen til å sprøyte vann i den nedlagte bobslede-banen i Lake Placid. Den hadde knapt vært i bruk siden OL i 1932! Der kunne de trene.
Vinnerne i bobslede var inntil da store og tunge, så de kunne generere stor fart nedover i banen. Men Pete og vennene var unge alpinister, lette og raske. Derfor trente de på å løpe i gang for å ha høyere utgangshastighet, og på å komme seg effektivt om bord i bobsleden uten å hindre farten.
Siden Canada ikke hadde andre utøvere i bob, og de fikk dekket kostnadene sine privat, ble de tatt ut til Canadas team til Vinter-OL. De trodde ikke de hadde noen mulighet til å vinne, så de var på fest kvelden før konkurransen. De lyktes med å løpe i gang bobsleden til mye høyere utgangshastighet enn konkurrentene, og vant gullmedalje. Det eneste gullet Canada tok i Grenoble. Vic Emery, Pete Kirby, Douglas Anakin og John Emery kom hjem som helter. (Siden da har utgangshastigheten vært et vinnerkriterium i bobslede.)
Pete var klar til å skaffe seg jobb som geolog, men vennene overbeviste ham om at han ikke kunne kaste bort populariteten ved å gjemme seg i geologi.
I Innsbruck var Pete blitt kjent med en østerriker: siviløkonomen og bilselgeren Franz Barisitz. Han bodde i Canada med sin familie. Sammen etablerte de Northsport Ltd. Med Petes kjente navn fikk de raskt agentur for noen gode merkevarer innen sport. Etter hvert også norske merkevarer for langrenn, deriblant LIFA.
Da Northsport og LIFA etablerte samarbeidet, var Roger Bruneau daglig leder i Northsport. For å sikre raske leveringer til kundene hadde Northsport ekspedisjonslagre to andre steder i det langstrakte landet. De hadde produksjonsrett for Canada for to produkter: Scott skistaver ble produsert i hovedlageret. K-way lette regnklær ble leieprodusert hos Dumosport Ltd. lenger øst i Quebec. Lønnskostnadene der var lavere enn nær Montreal. Øst for Montreal snakket de fleste fransk, med en dialekt som ikke var lett å forstå.
Scandinavia Inc.
Fra desember 1976 hadde Skandinavia Inc. ansvaret for LIFA’s distribusjon i USA. Selskapet var eiet og ledet av ekteparet Noyes. Fred Noyes var fra Boston og utdannet i internasjonal forretningsdrift, mens Randi Bråten kom fra Fredrikstad. Hennes far eide Bråtens Fabrikker AS, som produserte strømper og sokker til vinterbruk. Noyes drev nøkternt og ordentlig, men klarte ikke å følge med i veksten som langrenn fikk i USA. De dekket markedet i øst-statene brukbart, men var svakt representert i vest.
Geografien gjorde at Haralds reiser til USA gikk via Boston, med bil til Skandinavia Inc, og videre nordover gjennom Vermont til Montreal, og samme vei tilbake.
Tidlig i 1978 fikk Fred. Noyes i Scandinavia Inc. beskjed om at salg for sesongen 1978/79 ville måtte basere seg på en begrenset norsk produksjon av Super, men at LIFA ville vurdere lokal produksjon i deres regi i tid før sesongen 1979/80.
Distributørene i Nord-Amerika solgte gjennom regionale agentur-selskaper, noen enmanns-bedrifter, andre med mange ansatte. Slike agenturer ble kalt ”Rep’er”. De representerte normalt flere leverandører med ikke-konkurrerende varer. Lønnsomheten lå i at de hadde et stort varespekter å selge inn i hver enkelt forretning. De fleste hadde dyp kunnskap om bransjen, til glede både for kundene og leverandørene. I LIFA’s tilfelle var kundene sportsforretninger og utsalg ved skisteder.
Rep’ene levde i hovedsak av provisjon av ordrene. Dette var kostnadseffektivt for leverandørene. Ulempen var at hver enkelt rep hurtig lærte seg hva han lettest kunne selge inn til hver butikk, og prioriterte det. Så om de ikke lyktes med ditt produkt i de første butikkene, ble dine varer de siste som ble tatt fram. Da hadde gjerne kjøperen bundet seg til så stor ordre at han ikke turte kjøpe mer. Det var viktig å følge opp rep’ene tett for å holde dem motivert for å selge produktene.
NSC i USA
Høsten 1976 arrangerte Norwegian Ski Council en serie møter for importørene, deres rep’er og sportsforretningene. Dette showet gikk fra kyst til kyst. Flere av eksportselgerne for de norske fabrikkene fulgte med showet hele veien. Egil Offenberg sto for regien, og ledet møtene fra Seattle til Minneapolis. Der deltok Harald for å lære, og han ledet showene videre til og med det siste i Boston. Det var nyttig å møte så mange rep’er og skiforretninger. En hovedattraksjon i dette showet var Ned Gillette. Han viste et lysbildeforedrag om en ekspedisjon han hadde gjennomført i arktiske strøk, blant annet med utstyr fra norske fabrikker.
Ned og Harald ble godt kjent, og møttes mange ganger senere. Mellom ekspedisjonene var han leder for skiskolen på Trapp Family Lodge i Vermont (familien fra ”Sound of Music”). Kontakten førte også til at Harald gjennom NSC samlet norske leverandører til å utstyre og delfinansiere hans neste ekspedisjon: på ski uten hunder rundt Ellesmere Island. En norsk ekspedisjon hadde noen få år tidligere forsøkt det samme med hunder, men de måtte søke hjelp hos USAs ”hemmelige” base nord-øst på øya.
Ned’s nye ekspedisjon skulle bruke norsk utstyr, alt kunstfiber. Undertøy, ytterklær, støvler, bindinger, ski, sekker, pulker. De hadde med ullgensere som ekstra isolasjon ved behov. De hadde bare to uhell med utstyret:
– En av deltakerne turte ikke gå på kunstfiberstøvler fra Suveren, og gikk i sine inngåtte lærstøvler. Han var den eneste som fikk gnagsår.
– De hadde med ett ekstra par med staver, holken på en stav ble spist av en rev.
Det var en vellykket arktisk test av moderne norsk vintersportsutstyr.
Northsport overtar i USA
Northsport Ltd i Canada fikk tidlig i 1978 beskjed om at de økonomiske sidene ved samarbeidet ville bli vurdert i april. Det kommende møtet i Canada kunne da dreie seg om oppstart av produksjon i Canada. Dette ble videre diskutert i møter under den årlige skimessen i Las Vegas ved påsketider.
I den nye avtalen fikk Northsport tillatelse til å sy Superundertøy høsten 1978. De hadde jo allerede produksjon på lisens for franske K-way windbreaker hos selskapet Dumosport. Der ble det satt opp en avdeling for Superundertøy. Metervaren kom med fly fra Fornebu. LIFA’s fortjeneste ble innbakt i metervareprisen.
Roger Bruneau, daglig leder i Northsport, skrev i november 1978 til Lifa og foreslo at deres nyopprettede datterselskap i USA skulle overta distribusjon i USA for Super undertøy (produsert i Canada) og LIFA skidresser importert fra Norge.
I november 1978 diskuterte styret distribusjonen i USA. Ned Gillette, som holdt kontakt med det meste av ski-industrien i USA, fortalte Harald at markedsføringen for LIFA i USA var alt for dårlig. Det forelå ikke brosjyrer eller plakater, og det meste av salget skjedde på messer. Skandinavia Inc. arbeidet lite med butikkene, de hadde for svakt nettverk av rep’er.
I juni 1978 fikk Northsport i Canada tilbud fra Frederic Noyes om å kjøpe Skandinavia Inc. I oktober samme år meldte Noyes seg igjen og sa at han hadde redusert prisen på selskapet vesentlig, og han ville selv ta ansvar for utestående fordringer og gjeld. Northsport var interessert av to grunner: de ville skaffe seg plass i SIA i Las Vegas, og distribusjon av LIFA i USA.
Kontrakten LIFA hadde med Skandinavia Inc. utløp i desember 1979.
På den tiden var det mange distributører av nordisk skiutstyr i USA, blant disse:
– Haugen Nordic Products i Hannover, NH.,
– Norfell Inc., Clemsford, Mass.,
– NorTur Inc., Minneapolis, Minn.
Styret vurderte Haugen Nordic Products som mest interessant av disse, fordi de var datter av Dartmouth Co, som hadde betydelige ressurser og kompetanse. Styret valgte likevel å gå med Northsport, enten alene, eller ved å føre Northsport i samarbeid med Haugen Nordic Products.
Senere viste det seg at Scandinavia Inc. ikke klarte å betale regningene sine, og LIFA måtte gå rettens vei for å inndrive fordringen. Med det tok samarbeidet slutt. Randi Noyes utarbeidet en skidress-kolleksjon for Scandinavia Inc., som de lanserte i USA, men den ble ikke noen merkbar konkurrent. Randi er senere flyttet tilbake til Norge.
Vinterleker i Lake Placid
I løpet av 1979 økte interessen for skidressene i USA og Canada. Begge lands langrenns-team ble sponset av LIFA og brukte skidresser, overtrekksdresser og undertøy fra LIFA. Dette var spesielt viktig fordi Vinter-OL i 1980 skulle være i Lake Placid i USA. Dette var nær Montreal hvor Northsport holdt til.
Northsport US Ltd ble høsten 1979 etablert i Burlington, Vermont. De begynte som importør, men fikk etter hvert symaskiner slik at de kunne sy noe undertøy, nok til å fortelle kundene at undertøyet ble produsert i USA.
Den lokale lederen var Carl Pfeiffer som var godt kjent i skimiljøet som en pioner ved innføring av kortere slalåmski, først for skiskoler, senere ble Jean Claude Killy den første til å bruke korte ski i alpin worldcup. Carl og Frank Barisitz rekrutterte rep’er som dekket det meste av langrenns-USA.
Fra 13. til 24. februar 1980 ble de 13. Olympiske Vinterleker arrangert i Lake Placid i USA. Både det amerikanske og det canadiske langrennslaget var utstyrt med skidresser, oppvarmingsdresser og Superundertøy fra LIFA. Da lagene tidligere i sesongen trente i Norge tok Eli-May fra LIFA mål av dem slik at de kunne få tilpassede antrekk.
Et par uker før OL-åpningen ble alt utstyret sendt med fly fra Fornebu til Montreal. Harald hadde 24 kartonger med klær som innsjekket bagasje – den eneste måten å være rimelig sikker på at ikke noe ble borte. Han fikk se at alle kolliene kom om bord i flyet både på Fornebu og på Kastrup.
Da han gikk inn til fortolling med en stor tralle full av kartonger sto en toller på innsiden klar med instruks om å slippe ham gjennom. Dette var organisert av Northsport. Men før han kom til tolleren sto vertinner fra OL-organisasjonen og spurte om det var til OL, Harald svarte ja, og ble sendt rett inn utenom tollerne. Import til OL-deltakerne skulle ikke fortolles.
Både USAs og Canadas langrennslag trente ved Lake Louise, så Frank og Harald dro dit for å prøve på antrekkene igjen. Det meste passet fint, men noen plagg måtte de ta med til systuen i Dumosport hvor de ble justert.
Frank, Pete, Carl og Harald tilbrakte de neste dagene i Lake Placid. Der leverte de ut plaggene som var tilpasset, og kontaktet teamledere for alle lag LIFA leverte ytterklær eller undertøy til. De snakket med enkelte deltakere som de kjente personlig, og snakket med media.
Formiddagen 13. februar, rett før åpningsseremonien, forlot Harald OL-området og dro tilbake til Krokstadelva. Langrennslagene fra USA og Canada tok ikke medaljer, men fikk veldig god mediedekning. Det bidro godt til å posisjonere LIFA som viktig leverandør av langrennsklær i Nord-Amerika. Mange av medaljevinnerne brukte Superundertøy.
Hos LIFA hadde Juha Mieto en høy stjerne, og han tok tre medaljer. Den ene burde vært gull, men han tapte med 1/100 på 50 km. Det var første gang tiden ble tatt med 100-deler i langrenn.
På skøyter hadde de fleste lagene undertøy fra LIFA. Eric Heiden fra USA dominerte på herresiden, mens fire nordmenn tok til sammen seks medaljer. Bjørg Eva Jensen overrasket med en gullmedalje. Alle disse brukte Superundertøy. I alpint var fortsatt Stenmark vinneren, han var vanligvis utstyrt med Super, men det er uklart om han brukte det i Lake Placid, fordi svenske Craft var kommet inn.