Herr Per Oseth!
Mjøndalen Kalkfabrik 90 år – del2

Transskribering og tilrettelegging: Frode Caspersen
28.03.2022

 

 

Dette interessante brevet mottok Per Oseth etter publikasjonen av «Mjøndalen Kalkfabrik 90 år» i Eikerposten 20. november 1964. Første halvdel inneholder detaljer om brannen, og i andre halvdel blir vi kjent med tre originaler fra denne tida. Nemlig Kal Anledningen, Kalkovn-Henrik og Otto Lurk! 
Brevet var ikke undertegnet.
 
 

Herr Per Oseth

Jeg har med interesse lest Deres vel skrevne artikkel i Eiker Posten og da jeg tidligere kjenner Deres interesse for bygdefolketes historie har jeg lyst til å berette litt om brannen i Mjøndalen 1899 slik jeg oplevet den som 7 års smågutt.

Min far var da stasjonsmester i Mjøndalen. Han var på jakt i Østerdalen og telegrafist Raaen var fungerende mester. Vi to, smågutter på 5 og 7 år, ble vekket av mor som ba oss å stå opp for det var brann. Vi reagerte ikke større på dette, og sovnet igjen. Men så trakk mor oss bort til loftsvinduet mot Kalkovnen og da skal jeg si det ble fart i saken. Jeg ser endnu for meg det voldsomme flammehavet og gnistregnet i stormen. Vi hadde også en liten søster som var svært syk og hun ble tullet inn i uldtepper og plasert i barnevognen, og slik forlot vi stasjonen uten å få reddet no. Råen brukte telegrafen i ett sett for å få vekket Drammen hvor det ikke var svar å få. Da ilden slo over i stasjonen koblet han apparatet fra seg og slo seg til ute på vår potetaker (hvor godshuset nå ligger) koblet seg inn på linjen og tikket sitt nødsignal videre. Endelig fik han forbindelse og ett hjelpetog fra Drammen ble satt opp, men da var det for sent. Kan huske at det brant i kullbeholdningen på kalken i lange tider. Årsaken til denne brann ble sagt å være at en parafinlampe hadde eksplodert i hvilerommet. Folk var hjelpsomme til å redde. Vi har endnu en chiffonier, men den manglet en skuff som var havnet over en elv i Krokstadelva. Etter brannen ble en liten godsvogn brukt som kontor den første tid og vi flyttet til Thore Idsø på Grav. Mens jeg bodde i Mjøndalen 1919-1946 hadde vi ofte besøk av en de kalte Kal Anledningen. Han gikk med kufferten og var en koselig kar, og vi kjøpte et og annet av ham. Men så var det 3. mars 1923. Vi hadde fått en datter og kl. 10 om kvellen kom vår godeste Kal inn på kjøkkenet og passelig påseilet. I hans kjølvann kom ingen ringere enn Tunnelbasen. Jeg ba Kal ikke bråke for det var syke folk i huset og han fikk komme igjen i morgen. Men han reagerte ikke større på dette og tømte sin koffert på kjøkkengulvet. Da jeg ikke ville ha no med ham å gjøre så grep Tunnelbasen inn, tok Kal i nakken og lempet ham ut på gangen idet han sa: Du seier vi skal gå inn til snella folk og så bærer du deg at som vi kom inn i en bakgata. Kom nå tosken.

Kalkovn-Henrik. I de store frakkelommer var matdeponiet som var smørbrød, ofte uten papir. Til og med lapskaus har blitt skjøvet opp i lomma uten videre innpakning, har det blitt fortalt. Foto: Magnus Ingebretsen

 

 Tunnelbasen kjente jeg fra før. I 1909, under anlegget av Labro kraft stasjon var jeg i snekkerlære og hadde som oppgave å lage spadeskafter, slegge og feiselskafter for slusken. Der traff jeg for første gang Tunellbasen. Han hentet brennevin for slusken og gjorde rent i brakka. No egentlig arbeide utover å gå sine kamerater tilhånd hadde han aldrig. Han fulgte i rallarens kjølvann fra sted til sted. Kalkovn-Henrik var ofte ute etter en matbit, men han kom aldrig inn, stod bare utenfor og sa aldri et ord, så vidt jeg husker. I hans store frakkelommer lå det haugevis med smørbrød, ofte uten papir. Min onkel Fr. Schmidt på Skomagasinet hadde mye moro av Henrik. En vinter kom Henrik og spurte om Schmidt hadde en frakk å gi ham. Jo Henrik fikk frakk og da det var såkalt fikk han med et stort uldskjerf. En tid etter traff han Henrik med frakken men uten skjerf. «Hvor har du gjort av skjerfet da Henrik?». «Jo, jeg ga det bort for det var ett høl i det», sa Henrik. Så kom han en dag og sa: «Du Schmidt, har du ei krone til meg i dag?» Jo, sa Schmidt, men det er et høl i den.
Av de gamle bygdeoriginaler minnes jeg Otto Sørensen (Otto Lurk) og utallige er de slagferdige svar han kunne gi, men dette ville fylle flere sider, og de fleste historier er vel ganske kjendte.

Tilbake til del 1