Frokostforedrag på «Perrongen» lørdag 10/6 2023 – «Vestfossen 24 timer»
Vestfossen er ikke noen typisk «stasjonsby». Det begrepet brukes ofte om nye tettsteder som oppsto der det ble etablert en jernbanestasjon, og Vestfossen hadde alt vært et industristed i flere hundre år da jernbanen kom. Men jernbaneforbindelsen var likevel viktig for at stedet kunne fortsette å utvikle seg. Omtrent samtidig som den kom, ble det startet to små tresliperier, og noen år seinere ble det etablert en ganske stor cellulose- og papirfabrikk. Det hadde ikke vært mulig uten jernbaneforbindelse. Den var også viktig for annen gods- og persontrafikk. Det første postkontoret lå på stasjonen, som også ble et viktig sosialt samlingssted. I mer enn 150 år har jernbanen knyttet Vestfossen til Kongsberg og Drammen og til hovedstaden.
Den første stasjonsbygningen
Vestfossen stasjon åpnet den 10. november 1871. Da var det fem år siden Hokksund hadde fått jernbaneforbindelse, med utbyggingen av Randsfjordbanen, som ble fullført i 1868. Deretter startet arbeidet med det som offisielt het «Drammen-Randsfjordbanens sidespor ti Kongsberg» – men som for enkelhets skyld oftest blir omtalt som «Kongsbergbanen». På denne strekningen lå det fem stasjoner – Vestfossen, Darbu, Krekling og Skollenborg – pluss noen mindre stoppesteder. Stasjonsbygningene på denne strekningen var tegnet av Georg Andreas Bull, en kjent arkitekt fra en kjent Bergensfamilie – hans eldre bror var fiolinisten og komponisten Ole Bull. Arkitekt Bull ble for alvor kjent da han tegnet nye boligområder i hovedstaden, blant annet i Homannsbyen og på Grünerløkka. Det var han som tegnet både Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen – og altså den første stasjonbygningen i Vestfossen, som var en trebygning i sveitserstil. På den måten bidro nok Norges Statsbaner til å gjøre denne byggestilene moderne utover bygdene. Den eldste stasjonen står fortsatt, men er totalt ombygd. Det kan også nevnes at Georg Andreas Bull fikk to barnebarn med tilknytning til Eiker: Daniel Georg Bull, som var sogneprest i Nedre Eiker og seinere i Eiker prestegjeld, og Andreas Christian Bull, som var distrikstlege med kontor i Hokksund.
Dampbåt, ny stasjonsbygning og elektrifisering
I Vestfossen kunne en gå av toget og fortsette med dampbåt til Eidsfoss i Vestfold. Hjuldamperen «Ekern» gikk i rute her fra 1860-tallet, men i 1903 kom den nye og større «D/S Stadshauptmand Schwartz». Den kunne ikke gå helt ned til Vestfossen, så det ble etablert et stoppested ved Flesakerstøa ute ved Fiskumvannet. Men i 1910 ble Vestfosselva mudret opp, slik at «Schwartz’en» kunne gå helt opp til brygga i Hølen like ved jernbanestasjonen.
Året før, altså i 1909, var Kongsbergbanen blitt ombygget fra smalsporet til bredsporet jernbane. I 1910 kom det også en ny stasjonsbygning i murstein, tegnet av arkitekt Harald Kaas. Den opprinnelig stasjonsbygningen ble da omgjort til bolig for stasjonsmesteren.
På 1920-tallet begynte elektrifiseringen av jernbanen i Norge. Strømmen ble levert fra Hakavik kraftstasjon, som sto ferdig i 1922 og leverte «jernbanestrøm» til strekningen Asker-Drammen. Deretter fortsatte utbyggingen, og i 1929 ble strekningen Hokksund-Kongsberg elektrifisert. Men i mellomtiden hadde utbyggingen av jernbanen fortsatt sørover mot Kristiansand og Stavanger, og her på «Sørlandsbanen» gikk det fortsatt damplokomotiv helt fram til midten av 1950-tallet.
Parken
Området rett ved jernbanestasjonen var ubebygd, og det gjorde at stasjonsbygningen overlevde den store brannen 24. april 1880, der 104 hus brant ned. Etter denne brannen fikk gata nærmest stasjonen navnet Jernbanegata, og området mellom stasjonen og denne gata fikk navnet «Parkløkken». Alt på 1880-tallet må det altså ha vært tanker om å etablere en park her. Men området ble kjøpt opp av Vestfos Cellulosefabrik, som brukte det som lagertomt for kull og andre råvarer til fabrikken. På folkemunne ble det ironisk kalt for «kølaparken». Men på begynnelsen av 1920-tallet tok Vestfossen bygningskommune et inititiv for å få anlagt en skikkelig park her. To av styremedlemmene – snekkermester Nils Olssen og cellulosearbeider Borger Kristoffersen – tok toget til Oslo for å legge fram saken for direktørene i Vestfos Cellulosefabrik – og de må ha snakket godt for seg, for direksjonen bestemte seg for at Parkløkken skulle gis vederlagsfritt til bygningskommunen, slik at det kunne opparbeides park der. Dessuten ga fabrikken materialer til en musikkpaviljong, som ble tegnet av ingeniør Reidar Schulerud – seinere disponent ved Vestfos i mange år.
Etter flere år med basarer og kronerulling, fester til inntekt for parkprosjektet og ikke minst dugnadsarbeid, sto Vestfossen park ferdig sommeren 1926 og ble åpnet med et storslagent og høytidelig arrangement den 25. juli. Siden har det vært mange slags aktiviteter i Parken og Paviljongen. I perioder har den vært preget av forfall, men etter den siste renoveringen for noen år siden, framstår den igjen som et flott parkanlegg.
Jernbanegata – også kalt Bakgata
I enden av gata, nede ved Hølen i Vestfosselva, ligger i dag Coop Extra. Her har det vært butikk siden midten av 1800-tallet, først med landhandler Christen Møller. Han var leder for den komitéen som ledet gjenoppbyggingen av Vestfossen etter den store brannen i 1880, og han gikk foran med et godt eksempel ved å bygge en ny og stor forretninsgård i murstein. Den ble kalt «Møllergården», og gata mellom Storgata og Jernbanegata fikk navnet «Møllergata». Her drev han landhandel fram til 1895, da kjøpmann L.G.Nedberg overtok. På begynnelsen av 1920-tallet ble forretningen kjøpt av Vestfossen Kooperative Handelslag, seinere kjent som «Samvirkelaget» og «Prix». Den gamle Møllergården, som antakelig var Eikers eldste teglsteinsbygning, ble revet i 2006.
På den andre siden av Møllergata lå en eiendom som i 1881 ble kjøpt av snekkermester Tinius Thoresen fra Kongsberg. Han satte opp en murbygning ut mot Jernbanegata der han hadde snekkerverksted og en stor trebygning lang Møllergata. Der drev kona hans, Karen Thoresen, hotell og sønnen Nils Thoresen startet landhandel. Her lå også de første bensinpumpene i Vestfossen, og gjestene fikk tilbud om bilskyss. I lokalene mot Jernbanegata hadde seinere sønnesønnen Thor Thoresen sportforretning, og på 1960-tallet hadde fjerde generasjon – Nils Thoresen og kona Grethe – snackbar med jukebox i de samme lokalene – et populært samlingssted. Thoresengården ble revet på slutten av 1960-tallet og erstattet av en bensinstasjon.
Ved siden av Thoresengården lå en trebygning som tilhørte Vestfossen meieri. Her leide Vestfossen Privatbank lokaler i mellomkrigstida, og seinere hadde Viktor Rudin bakeriutsalg og kafé her. Denne bygningen ble revet alt på 1950-tallet.
Neste hus i Jernbanegata var «Hus no.105». Her bodde iglekona Else Johanne Bentz, som også drev vertshus -på folkemunne kjent som «Bodega’n». Det ble overtatt av datteren Josefa, som også begynte å ta imot overnattingsgjester, og stedet fikk navnet «Vestfossen privathotell». Josefa fikk sju barn med seks forskjellige menn og fikk rosende omtale i avisene: «Serveringen var overlatt fru Josefa Olsen, indehaversken av Vestfossen privathotel. Fru Olsen har skaffet sig et vidstrakt ry for den udmerkede maate, hvorpaa hun løser sin opgave som vertinde.»
Seinere ble stedet overtatt av Josefas datter, Ingeborg, og hennes mann Kristoffer Paule, og det ble drevet videre under navnet «Paules gjestgiveri» fram til begynnelsen av 1970-tallet.
Arbeideren og Folkets Hus
Ved siden av Privathhotellet lå «Hus no.94», som tilhørte Vestfossen Spare-og Forbrugsforeningen – en kooperativ organisasjon, som blant annet hadde ansvaret for Vestfossen ølsamlag. Det ble imidlertid nedlagt etter knapt ti år, og i 1889 ble bygningen solgt til Vestfossen Arbeiderforening. Den ble da kjent som «Arbeider’n» og var i mange år et viktig forsamlingslokale. Seinere var den boliger her, fram tikl den ble revet på begynnelsen av 1950-tallet. Rundt 1980 ble den nåværende bygningen satt opp, der det i noen år var postkontor.
Vestfossen Arbeiderforening, som i mange år var knyttet til partiet Venstre, ledet an i den lokale motstanden mot unionen med Sverige. Den fikk stor tilslutning og fikk raskt behov for et større forsamlingslokale enn «Arbeider’n». I 1897 kjøpte foreningen naboeiendommen og bygde Folkets Hus, som ble Vestfossens største forsamlingslokale, med plass til 350 mennesker. Etter unionsoppløsningen i 1905 fulgte noen år med intern strid i Arbeiderforeningen, som endte med innmelding i Øvre Eiker Arbeiderparti. Samtidig ble Vestfoss Fagforening stiftet, og i mange år var det fagforeningen som drev Folkets Hus. Fra 1920-tallet ble det også drevet kino her, og da filmframviseren tok fyr i 1932, brant den opprinnelige trebygningen ned. Det nye Folkets Hus, som var en moderne teglstensbygning ble innviet i 1934 og har siden vært et viktig forsamlingslokale. Bygningen brant på nytt i 1977, men ble bygd opp igjen.
På motsatt side av jernbanegata, rett ved den gamle jernbanebrua, lå fire privatboliger. Hus no.82 tilhørte Johan Nilsen, men ble i 1918 solgt til Fredrik Holm. Seinere bodde Otto Holm her med sin familie. I hus no.89 bodde skomaker Nils Hole, men i 1928 ble det solgt på tvangsauksjon til Kristen Sandengen, som drev kjøttforretning her. Dermed ble det barndomshjemmet til fotballspilleren Knut Sandengen – Vestfossens eneste landslagsspiller. Hus no.91 tilhørte opprinnelig familien Plath, men ble kjøpt av Bjarne Bjørgum i 1942 og deretter av Harald Kristensen i 1952. Hus no.96 tilhørte sagarbeider Kristofer Olsen, men ble i 1901 solgt til cellulosearbeider Olaus Simensen. Alle disse bygningene ble revet på slutten av 1950-tallet. Det samme gjaldt huset som å på den andre siden av jernbanebrua, der Martha Groland drev kiosk.
Litt lenger opp i gata lå eiendommen Iserud, med ishuset der en oppbevarte isblokker som ble hentet fra Vestfosselva og Fiskumvannet om vinteren. Det ble brukt av Vestfossen meieri for å holde melk og meieriprodukter kjølig.
De øvre husene i Bakgata
På hjørnet av Jernbanegata og Fåsenbakken lå en stor trebygning, som hadde ulike eiere, men som i 1917 ble kjøpt av Johan Arneberg og ble kjent som «Arneberggården». I 1948 overtok baker Viktor Rudin, som i mange år hadde kafé og bakeriutsalg her. Bygningen brant på 1960-tallet, og eiendommen ble solgt til Jan Poortman, som satte opp en ny bygning og startet møbelforretning her.
Rett ved siden av ligger det lille huset som er kjent som «Madseberget» – den eneste bygningen i denne delen av Vestfossen som overlevde den store brannen i 1880. Det tilhørte enken Berthe Marie Andersdatter, som bodde der sammen med to sønner. Huset var i en etasje med grunnflate på bare 30 kvadratmeter fordelt på to rom, men det ene rommet ble likevel leid ut til ekteparet Gunder Madsen og Maren Olsdatter. Det var leieboeren som greide å redde huset fra brannen, ved å dekke tak og vegger med våte ulltepper. Seinere fikk Gunder og Maren kjøpt huset, og de fikk ni barn som vokste opp der. Den siste beboeren var datteren Magnhild Madsen. Deretter ble huset stående ubebodd i flere år, men på 1990-tallet ble det kjøpt av Øvre Eiker kommune, som har bevart det som et kulturminne.
Lenger opp i «Bakgata» ligger fire bolighus på rekke og råd. Hus no.84 tilhørte Bernhard og Magnhild Kristoffersen fra 1930. I nabuhuset, hus no.99 , bodde Hans Martinius Eriksen. Han var politkonstabel, og før Vestfossen fikk eget arrestlokale skal han ha innlosjert arrestanter i kjelleren i privatboligen. Han skrev også dikt, som ble trykt i lokalavisene, og han skal være opphavsmann til den populære «Vestfossvisa». Fra 1957 ble familien Sending eier av dette huset. Frank Sending var senterhalf på Vestfossens gode fotballag på denne tida. Hus no.72 tilhørte Jørgen Olsen fra 1919. Seinere overtok sønnen Oskar Olsen og deretter sønnesønnen Oddvar Olsen, som begge spilte på Vestfossens A-lag. I hus no.74 bodde cellulosearbeider Christoffer Rasmussen med familie, deretter søsteren Karen Rasmussen og hennes pleiedatter Hildegard Røkaas, og fra 1960 var Thorleif Røkeberg eier.
På hjørnet av Jernbanegata og Stabsgata lå en eiendom som i 1900 ble solgt fra Johan Alfred Petersen til Vestfossen og Omegns Missionsforening og ble i mange år brukt som forsamlingslokale av denne foreningen. Misjonshuset ble revet i 2007 og erstattet av et tre-etasjes hus med leiligheter.
I enden av Jernbanegata ligger en eiendom med navnet Greveløkken. Den kjøpte Vestfos Cellulosefabrik i 1890 og brukte den i noen år som lagerplass for tømmer. Seinere skaffet fabrikken seg større tømmertomter nærmere elva – på Kubberud og Strandajordet – og da ble det satt opp et bolighus på Greveløkka, der flere av driftsingeniørene ved fabrikken bodde opp gjennom årene. I 1969 ble eiendommen solgt til doktor Einar Vaage, som bodde der i mange år.
