INDUSTRI
– langs elva
Mjøndalen Cellulose ble startet i 1894 av Konsul Bache. I de første årene var det en glimrende forretning som folk kalte ”Erik Baches gullmølle”. Men da celluloseindustrien var svært konjunkturutsatt, gikk det senere opp og ned. Rundt 1980 ble forholdene rundt papir og celluloseindustrien i Drammensvassdraget så vanskelig at det ble snakk om en krise. Så og si hele denne industrien langs med elva ble da nedlagt.
Dette bildet er tatt fra Mjøndalen og i forgrunnen ser vi en av prammene som ble brukt til transport av varer på elva. Midt på bildet er en av dampbåtene som gikk i daglig rute på elva. I bakgrunnen ser vi prestegården (Møllenhof).
Krogstad cellulosefabrikk var en av de få bedrifter langs elva som hadde egen slepebåt. Båten dro prammer eller lørjer både opp og ned elva. Lasten kunne være nokså ymse som for eksempel celluloseballer, kull, svovelkis og chinaclay, for å nevne noe.
Den første industrien vi hadde på Eiker lå som regel ved bekker
og sideelver fordi den var avhengig av fossekraft til å drive
vannhjul og andre innretninger. På begynnelsen av 1600 tallet
var det 26 sager i Nedre Eiker hvorav 13 i Mjøndalen.
Det var mye mølledrift langs de mindre sideelvene. Navnet
Mølledalen som senere ga navnet til Mjøndalen, understreker
dette. Når den første dampsaga i Nedre Eiker ble anlagt ved
Sagbekken i Mjøndalen i 1874, var dette banebrytende. Denne
næringsvirksomheten ble på den måten ikke lenger avhengig av
fossekraft.
Den industrien som var sterkest knyttet til elva på 1800-tallet, var
sagbrukene, møllene, teglverkene, spikerfabrikken, kalkovnene
og spinneriet. Dette førte til at store varemengder ble rodd opp
og ned elva av roere, kalt røyerter.
Men snart kom det også dampbåter inn i trafikken. Kjente slike
båter var DS Nøkken, Oscar, Hekla, Fix og ikke minst Snap.
Flere av disse båtene gikk daglig i rute mellom Drammen,
Nedre Eiker og Hokksund, og la til ved brygger på begge sider
av elva. Etter hvert tok jernbanen over en del av transporten
(1867) slik at elvetrafikken avtok noe.
Steinroerne fra teglverkene , eller røyerter som de ble kalt, sørget for frakt av stein på elva. Både murstein, takstein og drensrør måtte leveres på kaia i Drammen. Båtene var lastet helt opp til ripa og var blytunge å ro.
Utvikling av de moderne lokalsamfunnene i Nedre Eiker ble i
nesten 100 år preget av industrien langs elva. Først ute var
Mjøndalen og Krokstad Cellulosefabrikker som begge startet i
1890- årene. Senere kom papirfabrikkene Eker (1905), Papyrus
(1906) og Albion (1916). Alle cellulose- og papirfabrikkene var
mer eller mindre avhengig av elva som råstoffleverandør, som
transportvei av ferdig produkt til utskipning og som mottaker
for forurenset avløpsvann. Sammen med øvrige industribedrifter
bla. kalosjefabrikken, gjorde dette Nedre Eiker til en
ledende industrikommune i Norge sett i forhold til folketallet.
Fra å være sterkt forurenset fra bolig- og industriutslipp, er i
dag nesten alle utslipp til Drammenselva behandlet i renseanlegg.
Elva har nå god badevannskvalitet det meste av året.